CARL KEILHAU POESI - I LYRIKK OG PROSA Brev fra Norge Nå er det en fest å fortelle om norsk litteratur ! Det har vaert både-og med det i disse årene etter krigen. Lyrikken har nok vært fin; vi har tröstet oss med det. Men prosadiktningen har gitt grunn til bekymringer. Vi hadde vete-ranene, naturligtvis — det prövede elitekorp-set av mellomgenerasjonen og den eldre ge-nerasjon. De var i stand til å slå et slag enda, så vi. Men rekrutteringen var det verre med. Så når en halvtropp av de eldre av en eller annen grunn uteble et år, virket det straks rent uhyggelig glissent i rekkene. En var fristet til å si med Eyvind Johnsons Caesar-varierende Daniel Drouin: Muren holder på å miste sine forsvarere. Det er da ikke underlig at vi får lyst til å blåse en fanfare eller to nå da situasjonen har forandret seg så gledelig. Arvtagerne kommer! Vel, i den grad vidunderbarn er kanskje ikke de nye dikterne; men i Norge har vi nå engang vent oss til å betrakte for-fattere i tredveårsalderen som blottende unge. Og det som betyr noe, er at vi i dag har mange av dem, og at de gnistrer av talent. Når derför den siste hösten brakte en rekke meget gode prosaböker av de unge nykom-merne, og når dessuten flere av de mer rutinerte kjempene deltok i bataljen og over-gikk seg selv, har man ingen betenkelighet med å utpeke året 1952 som det beste for norsk litteratur etter krigen. Toppene var der, og bredden var der. På et enkelt område, novellens, tror jeg til og med det kan sis at fjoråret satte en abso-lutt rekord. Her fikk vi fire ypperlige novelle- samlinger, av Johan Borgen, Tarjei Vesaas, Nils Johan Rud og debutanten Per Bang. Agnar Mykle og Alf Pröysen nådde ikke opp til sin beste form, men de var med og bidro til å skape et inntrykk av frodighet. Også romanen hadde vind i seilene. Og vil vi fastholde biidet av et skip, kan vi si at det fikk sin kraftige kjöl, sitt tyngdepunkt, i Johan Falkbergets «Johannes». Med dette bindet av serien «Nattens bröd» er fortel-lingen om almueföreren Ann-Magritt i 1600-tallets arme Gauldal forelöpig blitt en ruvende trilogi. Også Inge Krokann, Engvald Bakkan og Kristian Kristiansen leverte gedigne bygdeskildringer fra eldre tid. Men en nærmere omtale av denne gruppen historiske romaner må utsettes til et senere brev, hvor jeg samtidig skal gjennomgå den rikdommen av essaysamlinger, dikterbiografier og litteratur-historiske arbeider som vi merkelig nok også er blitt velsignet med. Jeg blir nödt til å ta tingene i porsjoner, for utenom de nevnte er det en rekke romaner, særlig av yngre for-fattere, som trenger seg fram og gjör krav på oppmerksomhet. Svakest representert denne gang var faktisk lyrikken. Bare tre navn, Astrid Tollefsen, Ragnvald Skrede og Aslaug Låstad Lygre, skilte seg ut fra den jevne og hederlige al-minnelighet. Til tetpuljen sluttet Herman Wil-denvey seg med enkelte dikt i sin meget ujevne nye samling. Forövrig sto flere av våre beste poeter over omgången; det er den enkle förklaring på at lyrikkåret ikke var av de store. Om vi i fjor til en viss grad savnet poesien der hvor vi var vant til å finne den, oppdaget 204