POESI — I LYRIKK OG PROSA vi til gjengjeld at den hadde beveget seg utenfor sitt hjemlige distrikt og gjort invasjon på prosadiktningens område, i novellen og romanen. Her i BLM våget jeg for et år siden å varsle en strömkentring i norsk litteratur, og det kan nå ikke lenger herske tvil om at det blåser nye vinder. I en av Johan Borgens noveller heter det ironisk: «Hvem nevner over hodet sjel i våre dager? Det er da et flaut ord som folk förbigår i taktfull taushet.» Ut-trykt med negativt fortegn ligger det her et dikterisk program, som ville kunne underskri-ves av mange, ikke minst innen den unge generasjon av prosaforfattere. Det er nettopp sjelen som nå har sin re-nessanse; det er det enkelte menneskes drömmer og pasjoner, lengsler og fantasi som blir tolket i den nye norske diktningen. Og det skjer ofte i en form som ligger lyrikkens nær, i en höyspent, fölelsesladet stil og med et rikt innslag av bilder og symboler. Den poetiske prosa kunne genren kalles. Flere av höstens fineste böker hörer hjem-me her. Skulle det rettes noen innvending mot genren, måtte det være at den undertiden får et visst virkelighetsfjernt preg. Ikke så å forstå at ikke sjelen skulle være en realitet god nok. Men det finnes jo andre realiteter også, blant andre den at de fleste mennesker må arbeide for å oppholde livet. Det hender at personene i bökene likesom befinner seg utenfor tid og sted, og at man savner aktuelle, samfunnsmessige perspektiver. Hvis man da ikke skal si at disse perspektiver gjör seg negativt gjeldende. Frykten for en katastrofe kan anes som en undertone. Og det er ikke tvil om at det hos flere av dikterne dreier seg om et bevisst opprör, et sjelens opprör mot de krefter som vil gjöre individet til ett nummer i den rasjonelle möderne stat. Nå mangler det imidlertid heller ikke representanter for den tidsaktuelle roman, med förankring i den ytre virkeligheten og med handlingseggende etisk tendens. En av årets aller beste norske prosaböker er av den art at den kombinerer allegoriens poetiske, mer avstandsinnstilte form med behandlingen av et nærgående problem, hentet rykende varmt ut av dette som for oss alle er her og nå. Romanen, beskjeden av omfång, er skrevet av den unge forfatterinnen Solveig Christov. Hun har utgitt et par små böker för. De var gode, men först med «Torso» (Gyldendal, 12,—) har hun nå fått sitt gjennombrudd. Sant å si er det med bange anelser man tar fatt på boken. For det annonseres alt i forordet at dette er en allegori, og den er tilsynelatende altfor enkel og tydelig: Men-neskeheten lever på en berghylle, med avgrun-nen nedenfor og steile fjellet over. Et parti klatrere pröver å komme stadig höyere, i håpet om til slutt å nå det herlige slettelandet som ligger innenfor toppen av fjellet. I mot-setning til disse idealistene er folk flest be-hersket av frykten for avgrunnen. For å kunne bli boende på berghylla bygger de gjerder ved stupet, og de legger an på å snu ryggen til. Kapitalen og kirken, representert ved en direktör og en prest, er interessert i å stimu-lere «avgrunnsbevisstheten» hos folk. Direktören vil selge fallskjermer, og presten anbe-faler gylne vinger, som ikke koster noe. Det hender nok også etter at man er kommet i gang med boken at man synes man får tingene inn med skjeer. Og enkelte av personene er grove karikaturer. Men de fleste er noe mer enn typer. De er levende mennesker, hvis skjebne griper oss. Det gj elder særlig lederen for klatrerne, Pavel Dorn, og hans kone Klara. Hun vil så gjerne dele sin manns brennende tro; men i all hemmelighet går hun inn for å sikre barnet deres og dem selv mot avgrunnen. Hun kjöper fallskjermer. Da mannen oppdager det, skjer det en katastrofe — men i katastrofen ligger kimen til noe nytt. Etterhvert mister slike symboler som «avgrunnen» sitt entydige preg; de tiltar i dikterisk meningsfylde. Dermed kommer boken virkelig til å fortelie noe vesentlig om vår egen tid. Og det er lykkes Solveig Christov å regissere et system av likefrem spennende kon 205