CARL KEILHAU flikter innenfor den opptrukne rammen. Bare slutten på romanen er melodramatisk og uhel-dig. Men det er heller ikke godt å si hvordan en slik bok skulle avsluttes! En forfatter som tydeligvis også önsker å ta standpunkt til verdenssituasjonen, er Jens Björneboe. Han hörer til dem som mener at det truer en dödelig fare fra den möderne naturvitenskap, på grunn av den «hj ertets blindhet og åndens kulde» som angivelig pre-ger den. Björneboe hadde i 1951 en vellykket debut som lyriker. I sin förste roman, «För hanen galer» (Aschehoug, 12,20), henter han sitt stoff fra krigens tyske konsentrasjonsleire, hvor det ble foretatt legevitenskapelige eks-perimenter på levende mennesker. Han forsöker å stille opp mot hverandre to menneske-typer. På den ene side en medisinsk forsker, som trekker en skarp strek mellom sitt privatliv med tilhörende ömme fölelser og sitt «vi-tenskapelige» massemyrderi i konsentrasjons-leiren. På den annen side en SS-offiser, som går hundre prosent inn for nazismen. For den siste typen er det håp om fullstendig redning, mener Björneboe, men ikke for den förste, mannen som har spaltet sin sjel. Dessverre er det ikke lykkes forfatteren å gjöre personene riktig levende, og dermed blir også handlingsforlöpet usannsynlig. Det hen-der at opptrinene er teatralske i dårlig forstand, og at de mangler indre logikk. Emnet unngår likevel ikke å interessere. Og bokens förste, mer reportasjepregede del er fremra-gende godt skrevet. På det selvopplevdes område dokumenterer Björneboe at han er dikter. Det er en av höstens norske romaner som det kunne være fristende å förbigå i stillhet, fordi den er så lite representativ for sin for-fatters litterære evner. Jeg sikter til «De varme hendene» (Aschehoug, 20,—) av Torborg Nedreaas. Men jeg vil allikevel si noe noen ord om den, dels fordi den etter sin art danner en så slående kontrast til mange av de bökene som behandles i det fölgende, dels fordi den rett og slett råder grunnen alene på et gebet hvor norsk litteratur har rike tradisjoner: det polemiske dikterverk med utvetydig politisk adresse. Torborg Nedreaas er kommunist, og hennes skyteskive er Arbeiderpartiet, som anklages fordi det stötter Atlanterhavspakten. Romanen utspiller seg i Oslo, i en fremtid som forfat-terinnen tenker seg nær. Amerikanerne har fått baser i Norge, tropper er stasjonert i landet. Kommunistene forsöker å opponere mot den fascistiske militarismen, men de blir utsatt for provokasjoner og blodige forfölgelser. Da reiser den norske arbeiderklasse seg som én mann for å hjelpe sine kommunistiske ka-merater. I boken skildres kommunistene regelmessig som renhjertede, helstöpte mennesker. Personene i den annen leir, derimot, er syke av dårlig samvittighet; de pr över forgjeves å dulme kvalene i alkohol. Frelst blir de först når de trer i kjærlighetsforhold til kommunistiske arbeidere, respektive serveringsdamer. Når Torborg Nedreaas på denne måten teg-ner i svart og hvitt, er det uunngåelig at romanen hist og her tangerer parodien, og som helhet er den kunstnerisk mislykket. Men forfatterinnens skrivekyndighet er naturligvis ikke avdöd, og boken har gode og sterke partier. Det kan også sis at den omseggripende bekymring når det gjelder A-paktens konsekvenser f ort j en te en dikterisk tolkning. Den mest levende personen i romanen er en forfatterinne, Gusta Hval. Det ligger nær å gjette på at hun er et talerör for Torborg Nedreaas når hun feller en knusende dom over den litteratur som beskjeftiger seg med den «indre virkelighet» — med barndomsopp-levelser, erotikk og sjeleproblemer. Det er flukt, sier hun. Det en dikter bör gjöre, er å gå lös på «den hardeste og mest påtrengende virkeligheten», den som akkurat nå bröler ut av radioapparatene og får vinduene til å klirre. Men det er altså poesien som seiler fram. Ser man nærmere på de bökene som etter sin tone og sin motivkrets nærmest må kalles 206