POESI — I LYRIKK OG PROSA «poetiske» eller «romantiske», viser det seg likevel at flere av dem rommer en stikk motsatt tendens, nemlig denne: Det gjelder å over-vinne en innadvendt, drömmende livshold-ning; det gjelder å slå seg ut av isoleringen og nå fram til en realitetsbetonet kontakt med andre mennesker. Konflikten mellom liv og diktning, mellom virkelighet og dröm, er hovedmotivet i Finn Carlings nye roman, «Piken og fuglen» (Gyl-dendal, 10,50). Finn Carling, som ennå har et stykke igjen til han er tredve år, har med sine fire små prosaböker siden debuten i 1949 skapt seg et navn i forreste rekke. Hans forfatterskap er gjenstand for stigende inte-resse og for diskus jon — ja, for det er et av tegnene på det blomstrende litterære liv i Norge nå at debatten er kommet i gang. På den ytre handlingen i «Piken og fuglen» kan settes etiketten «thriller»: en historie om narkotikasmugling, spionasje og kontraspionas je på en liten fransk öy. Dette er likevel bare reisverket i en diktning som vesentlig beveger seg i drömmenes og symbolenes flak-kende halvlys. Den samlende symbolskikkelse er fugleblinderen. Han fanger fugler og risper dem i öyet; etter det synger de vakrere enn för. Dikteren Gérard er midtfiguren i et system av fortellinger, bygd inn i hverandre som kinesiske esker. Det er eget for Gérard at han som dikter opererer med abstrakte skjemaer. Han står på avstand fra livet, menneskene, kvinnen. Bare i enkelte öyeblikk, mens han var gutt, har han hatt intim kdntakt med verden utenfor ham. Stundom er symbolikken hos Finn Carling mer enn dunkel; den synes da å savne indre sammenheng. Til andre tider beröves den sin poetiske verdi, som når han et sted direkte «over setter» en blindet fugl i bur med en kvinne. Helt fri for et visst konstruktivt og anemisk preg er heller ikke boken, som er skrevet på et lett patinert riksmål. Men mange partier eier en selsomt bevegende skjönnhet; det er som å höre en klokke under vann. Den spinkle klangen er ren; den er frem-brakt av en fin kunstner. Så uhöytidelig og lettbent den er, har jeg lyst til å nevne en debutroman av Finn Carlings noen år eldre bror, Björn Carling. Under pseudonymet Erik Vendel forteller han i «Tornerose er våken i natt» (Gyldendal, 10,50) en ordentlig röverhistorie om en 19-årig skotte som på oppdrag av Secret Service reiser til landet Romantina for å ettersöke den kidnappede, sporlöst forsvunne unge dron-ningen. Det er romantikk så det forslår, og stilen kan nærme seg ukebladföljetongens. Men for det förste er historien spennende og morsomt laget, og dernest er det litt av en sensasjon å möte den romantiske ironi så rendyrket i en möderne norsk roman. Forfätteren gjör elegant og vittig narr både av for-tellingen og sin egen stil. Og han spiller behendig på motsetningen dagdröm—virkelighet. Vi får vite om hovedpersonen, Bob Glennor, at han alltid har fölt seg utenfor virkeligheten, og at han lengter etter å kunnc slå hull på glassveggen. Men romanen ender med at et helt folks store dröm blir realisert — og da mister det etterlengtede brått sin glans. Slik får spöken en mening som er al-vorlig nok. Avstånden mellom Finn Carlings og Björn Carlings böker er enorm — men slektskapet er likevel umiskjennelig. En egenartet blanding av spök og alvor, blodig alvor, finner man også hos Ernst Orvil. Denne forfatteren av mellomgenera-sjonen nyter anseelse som en raffinert artist. For min egen del må jeg imidlertid tilstå at jeg aldri har kommet til å beundre Orvils prosa like höyt som hans lyrikk. (Diktsam-lingene er ujevne, men inneholder perler av original versekunst.) Jeg er da heller ikke blitt fortrolig med hans siste roman, «Leken går videre» (Gyldendal, 12:50), der han på ny varierer sitt spesielle tema, hvordan «leken», det vil si livet, våre drifter, den lunefulle skjebnen, driver sitt spill med oss. Etter mitt skjönn drukner de ypperlige enkelt-hetene i et urolig hav av sökte innfall og 207