CARL KEILHAU JOHAN BORGEN pretensiös godtkj öpsfilosofi. Men jeg gjör ut-trykkelig oppmerksom på at dette ikke er den alminnelige mening blant norske kritikere. Så var det hovedattraksj onen: novellsam-iingene! Når vi har en möderne norsk novellelittera-tur, og når den har kunnet hevde seg slik med glans som nå dette siste året, tilkommer meget av æren for det en enkelt mann: Nils Johan Rud. Han har i en årrekke vært redaktör av ukebladet «Magasinet», som kunne feire sitt 25 års jubileum i 1952, og der har han fört en utrettelig kampanj e for norske noveller (og for norsk diktning overhodet) i konkurranse med flommen av kulört over-settelseslitteratur. Med en lett overdrivelse kan det sis at Nils Johan Rud i «Magasinet» alene har påtatt seg hele det arbeidet som Arbetarnas Bildningsförbund og beslektede organisa-sjoner utförer i Sverige. Så meget morsommere er det da at han i sin siste samling, «Både vinter og vår» (Gyl-dendal, 14,50), på ny legger for dagen at han selv kan kunsten å skri ve en god novelle. Fra sosial dikter har Nils Johan Rud etterhvert utviklet seg til naturdyrker, kvinneskildrer og erotisk psykolog, uten at de sosiale perspek-tivene derför er blitt borte. De nye novellene er som vanlig hos Rud gjennomströmmet av hans varme og sunne tillit til menneskene. Kan man en sj elden gang merke en slagside i retning av det sentimentale og melodrama-tiske, motvirkes denne tendensen av en spens-tig og pågående, midt i sin fölsomhet saklig stil, med markante innslag av bredt folkemål. Den fineste novellen denne gang er den siste i samlingen, «Julia og den hvite hesten». Her smelter Ruds intime naturfölelse sammen med hans tro på kvinnen som bærer av drömmens fornyende krefter. Resultatet er et stykke in-spirert poesi, hvor sansning, symbolikk og viten om sinnets hemmeligheter blir en kunst-nerisk enhet. Avviker denne novellen fra den mer hånd-faste short story-stilen som ellers preger Ruds bok, ligger den i stemning og tone nærmere Johan Borgens «Noveller om kjærlighet» (Gyldendal, 13,50). Alt tyder på at novelle-formen ligger særlig godt til rette for Borgen, som i de siste årene har utfoldet en livlig virksomhet også på romanens og dramaets felt. Hans novelle «Elsk meg bort fra min bristende barndom —!» vant en förste premie i den store internasj onale novellekonkurran-sen som New York Herald Tribune avholdt i 1950. Den er med i den nye samlingen, og det sier noe om bokens kvalitet at den inne-holder to noveller som rager minst like höyt: «Stjernen» og «Önsket». Mens den siste har partier i en konsekvent — og glimrende — gjennomfört allegorisk form, har «Stjernen» iöynefallende likhetspunkter med premienovellen. Siden Gunnar Heibergs drama «Kjærlig-hedens tragedie» er ikke kjærlighetens karak-ter av total, altutslettende, ekstatisk sammen-smeltning mellom sjeler blitt skildret så lyrisk beveget som i disse tre novellene. Det Johan Borgen fremfor alt ser som hinder for opp- 208