POESI — I LYRIKK OG PROSA nåelsen av det höye målet, er bindingen til barndommen, til de drömmer og fölelseskom-plekser som har sitt utspring der. For at dette båndet skal kunne kuttes over, for at befrielsen skal kunne skje, kreves det et mak-simum av årvåkenhet hos de to elskende. Et ord, en setning, en håndbevegelse kan være nok til å forspille det flammende öyeblikket. Det er som når prinsessen skal befris fra berget hvor hun sitter fanget: Det er mange pröver prinsen må igjennom, og alle må ut-föres nöyaktig riktig. Den nökterne ettertanke kunne nok finne et og annet å innvende mot en slik ytterliggående romantisk oppfatning av kjærligheten. Men Johan Borgen hindrer at ettertanken slipper til under lesningen. Man blir fortryllet av hans samtidigt ömme og faste stil, höystemt uten et öyeblikk å slå over i det eksalterte, og man fånges inn av de skjönne scenene hvor eros og natur inngår den innerligste förbindelse. Det er stor kunst. «Vindane» (Gyldendal, 19,50) av Tarjei Vesaas kom ut samtidig i de tre skandinaviske land og er blitt anmeldt her i BLM (nr IX 1952) av Elisabeth Tykesson. For meg gjenstår det da bare å plasere den i sin norske sammenheng. Tilfellet vil at mens Vesaas med sine föregående böker har bidratt sterkt til å utvikle den symbolistiske formen i vår prosalitteratur, beveger han seg nå selv på et mer realistisk plan. Den enkelhet han dyrker i «Vindane», er likevel av cepheide-typen. Den utvider seg som de pulserende stjernene; lyset trenger lenger og lenger ut i rommet. Hvordan «Vindane» kvalitetsmessig ligger an sammenlignet med de andre norske bökene årgång 1952? Jeg kan bare si at jeg syntes den norske juryen gjorde et godt valg da den valgte «Vindane» til å representere Norge i den internasjonale priskonkurransen som byen Venezia og ukebladet «L’Europeo» arrange-rer. Og når det kommer til stykket, tror jeg likevel ikke jeg kan motstå fristelsen til å nevne min personlige favoritt blant novellene. Det er «Det rare». Vi har alle vært atten år og forelsket; det kreves meget av en dikter om han skal klare å konkurrere med vår er-indring der. Tarjei Vesaas klarer det. Riktig i samme klasse ligger nok ikke den unge debutanten Per Bang; men hans förste novellesamling «Dommedag for deg» (Gyldendal, 10,50) er usedvanlig lovende. Alt i den förste, lille novellen, «Nr. 84 — Mannshode», legger han for dagen at han kan fem ting: skrive godt norsk, bruke den retrospektive tek-nikken naturlig, avdekke et sentralt problem i kunsten, fortelle noe viktig om kjærligheten og dramatisere en psykologisk konflikt. Det er ikke så rent lite! Titelnovellen, som er den störste av omfång, röper et dypt etisk alvor hos Per Bang. I en dristig, kanskje litt for storslagen parabel lar han tanken om vårt medmenneskelige ansvar löpe ut i sin ytterste konsekvens. Etisk alvor — det sctter ganske særlig sitt merke på den norske lyrikkhösten. Vi möter det hos Ragnvald Skrede. Litteraturkritiker av profesjon, og med en bok om Tarjei Vesaas bak seg, debuterte han 1949 i moden alder som lyriker med «Det du ikkje veit», og nå i höst fulgte «I open båt på havet» (Asche-houg, 6,65). Med disse to diktbökene på landsmål har Skrede sikret seg en posisjon langt fremme i norsk lyrikk1. I dem begge er vesentlig de samme trekk fremherskende. Grunntonen er mörk og tung, men ikke av den resignerte sorten. Striden er det sam-lende tema. Dikteren slåss mot de kreftene i sinnet som stenger for gleden, for opplevel-sen av fellesskap. Desto sterkere virker det da når han bryter ut i lovsang. Versene gir fölelsen av at dikteren selv har slått seg gjen-nom fjellet, med spett og hakke boret en tunnel ut i lyset. Ragnvald Skrede er ikke en poet som legger an på å utbrodere smukke motiver. Nesten hvert eneste dikt hos ham er sentrallyrikk. Så målbevisst og uforferdet han fölger denne kur- 1 Den 20. Februar i år ble Ragnvald Skrede til-delt Norsk Litteratur-Kritikerlags ärlige pris for «I open båt på havet». 4 BLM 1953 III 209