CARL KEILHAU sen, kan det hende at han i sin vilje til opp-riktighet tangerer det privat-lyriske plan. Den kunstneriske formen er heller ikke alltid adekvat. Men i de beste av Skredes dikt er det en voldsom lidenskapelig kraft, som meisler bildene kraftig og storlin jet ut. Han velger ikke sjelden motiver fra sagatiden. Det er ingen tilfeldighet: Denne maskuline, karakter-fulle lyriker er i slekt med de norröne skal-dene. En annan landsmålslyriker, Aslaug LÅstad Lygre, hörer hjemme i kystlandskapet på Vestlandet. Hun har utgitt et par diktsamlinger för, ekte i intensj onene, men kunst-nerisk umodne. «Den einsame roaren» (Gyl-dendal, 9,50), betegner noe av et gjennom-brudd. Banaliteten ligger nok på lur også denne gang; men boken inneholder flere dikt som i sin lavmælte, innerlige tone bærer bud om en naturfölelse av sj elden genuinitet. Med enkle ord og bilder får hun et landskap til å leve: Mannen som ror innover sundet med myke åretak i skumringen ser huset glötte med det ene öyet «lik tröytte dverg». Vinterdagen med skodde fra havet er en hvitskj egget gråkall som bærer en matt lykt; han luter seg mot snoen mens han går. Den norske lyrikeren som Aslaug Låstad Lygre minner mest om, er Halldis Moren Vesaas. Hos begge möter vi en moderlig medfölelse med alt le-vende, og den rolige troen på at livets krefter vil seire. I Astrid Tollefsens forrige diktsamling virket det som hun hadde stagnert i monotone og litt nærsynte skildringer av kaféers grå tristesse, ensomme vandringer i gatene og planlöse togreiser mellom storbyer. Det lar seg ikke nekte at disse motivene har en bred plass også i «Sang ved veikrysset» (Gylden-dal, 10,—); men som i hennes förste böker er de nå löftet opp på et almengyldig poetisk plan. Hun har funnet tilbake til sin ekspresjo-nistiske stil, som gir synsbildene — inntrykket av noen ansikter i et kupévindu, skjæret av en sykkellykt som sveiper over en sovende lassa-ron på en parkbenk — kvalitet av menings-fylte symboler. Det er karakteristisk for Astrid Tollefsen at hun skriver et dikt «Til Nils Ferlin». Hun har sett det frysende «barfotabarnet»s ansikt bak den svenske lyrikerens maske av spasende klovn, og i gripende strofer tolker hun sin fölelse av samhörighet med et annet ensomt hjerte: Hvor skal jeg ta inn for natten i höstens egn der alle veier voktes av vind og regn. En værhanes skrik fra tårnet er hest av frykt. Blant nakne grener svinger en hagelykt. En flakkende flamme lyser bak rödt papir, et hjertes tegn i mörket, et lys som strir. Jeg finner en dör og banker. Min trette röst forteller om en vandring i ensom höst. Et svar og en hånd som åpner, en lampes skinn og ansiktet jeg sökte. Her går jeg inn. Alvoret og alderen er også kommet til Herman Wildenvey, den evige yngling i norsk lyrikk. Som det viser seg i diktsamlingen «Polyhymnia» (Gyldendal, 14,50), har heller ikke en kunstnerisk avmattning unnlatt å gjöre seg gjeldende. Her er flere ting som forfatteren ikke burde ha tatt med. Men sanne-lig er det ikke også noen vers hvor han er den gamle, eller rettere sagt den unge: dikt så fyldige og faste som solmodne sydfrukter. Poesi! 210