INDIVIDETS OPPRÖR stått i gapestokken for sin usedelighet. Dikte-rens favoritter er alltid mennesker som er ram-met av den dypeste nöd og fornedrelse: en lutfattig, skremmende stygg hestegjelker, hans vesle, hosten de hjelpegutt Pistolen, en f orkom -men skyssdreng med frostskader i ansiktet. Dem unner han å reise seg og vinne fremgang, ære og lykke. Som det dystre, gjennomgående bassmotiv i «Nattens bröd» löper skildringene av bondebefolkningens og malmkj örernes knugende kår og helsedrepende kamp for utkommet, midt i et åndelig mörke som er kjennetegnet av uvitenhet og overtro, fyll, brutalitet og vanvittig dyrplageri. Og landets herrer er om mulig enda fjernere enn den Herren Zebaot de slövt hörer en fillet og sulten prest preke om i kirken på halvt förståelig postill-dansk. Lider de urett, vet de ikke hvem de skal hen-vende seg til, nei, mange vet ikke engang hva kongen heter, om det fremdeles er Kristian kvart eller om det kanskje er Frederik 3. eller Kristian 5. Falkberget lar oss se menneskene, og han lar oss se landskapet; «diabolsk» kaller han det selv. Smeltehytten ligger nede i et dalsökk hvor bergskrenter og granåser sperrer sollyset ute hele vinteren. Skodde og halvmörke. Fra gruven er det i beste fall atten timers marsj. Over en tilfrosset innsjö leier bygselmennene sine magre okser og gamle, haltende ök med malmlass i snödrev og bitende nordvestvind; det er så kaldt at vasshjulet ved smeltehytten blir stående fast i glassklar is. Når smelte-ovnene er i gang, velter svovelosen gul og giftig ut over dalen. Inne i hytten regjerer den tyske smelteknekten Jiirgen med en vilt löftet jernstang. Han fikk ansiktet forbrent som prügelknabe ved sölvverket i Freiburg og er kvinnesky siden da. Til gjengjeld drömmer han om å kunne lage gull. Forrykte drömmer, som til slutt driver ham helt ut i galskapen. Jiirgen er bare én av bokens mange fantastiske figurer, og det skjer fantastiske ting. Men «Nattens bröd» er en fantastisk roman, JOHAN FALKBERGET langt mer enn en sanndru redegjörelse for historiske kjensgjerninger. Falkberget er ordmaler, og den stilart man nærmest vil henföre bildene til, er barokken. Han lar lys og skygge skape voldsomme kontrastvirkninger; han typiserer, stiliserer og forstörrer og viker ikke tilbake for bombastisk retorik, svulmende melodrama og dryppende sentimentalitet. Försåvidt ligger også betegnelsen «romantisk» en på tungen, og kanskje også andre betegnelser for de bibelspråk og engleskarer som svirrer omkring i et antall godt og vel utöver hva som trenges for å levendegjöre tidens religiöse forestillingsliv, og som ikke er alene om å skape trettende gjentagelser. Men så betvingcnde er dikterens fantasi og kunstneriske skaperkraft, og så solid forank-ret er fortellingen tross alt i en mörk virkelig-het, at man i henrykkelse og takknemlighet tar imot den kjærlige varmen han har lagt i lysskikkelsen An-Magritt. Johan Falkberget har drömt om den bleke demringen i et Norge som först så dagslyset bryte igjennom i 1814 367