CARL KEILHAU og 1905. An-Magritt er et symbol på den vakre drömmen. Også Jehans, hovedpersonen i Inge Krokanns roman «Gravlagt av lynet» (Gyldendal, 15,50), arbeider et par år ved Rörosgruvene, temmelig nöyaktig samtidig med Johan Falkbergets An-Magritt. Men det er bare en epi-side i et liv som helst er eneboerens og en-stöingens. Da Jehans er i tyve års alderen, når hans hat til den brutale og maktsyke faren slike rykende höyder at han er redd han kan komme til å slå ham i hjel, og han römmer hjemmefra. Det bærer fra Oppdal innunder Dovrefjell til en öde utbygd, hvor han slår seg til alene i en tömmerhytte; den har alltid vært et tilfluktssted for de mennene av ætten Lo som la seg ut med slekten og bygdesamfunnet. Her oppe lever han av jakt og fiske, og på setrene omkring får han snart uppnavnet «Bu-sin uti Dala», for han har det med å skremme seterjentene om nettene. En del kvinnfolkhistorier blir det også, særlig med slike som er gift eller av andre grunner vanskelig kan inngå noen varig förbindelse med Jehans. En kan lett tro at det bare er en villmann, denne «busin» som kommer rekende med börsa, byr på brennevin og stirrer så nifst på folk uten å si noe at selv karene blir redde. Men i Jehans bor det også noe annet, som kommer til modning etterhvert som årene går og han blir mer bonde enn jeger. Det blir næret av en gammel, åndelig bok fra för re-formasjonen som han finner i hytta og möy-sommelig staver seg igjennom. Det stiger av minnene om noen gode mennesker han mötte som gutt; til dette kommer nödvendigheten av å gi en og annen halvglemt stakkar en hånds-rekning. Men særlig blir han renset gjennom rolig, byggende arbeid i ensomheten, ansvaret for dyrene, og det fortrolige samlivet med en mektig og streng natur hvis skjönnhet han med sitt primitive sinn mer aner enn fatter. Det gir ham kraft til å bære sin skjebne da han som aldrende mann mister den ene armen og ubönnhörlig tynges ned mot avmakten og utslettelsen. Det er Inge Krokanns bedrift at han formår å innvie leseren i denne sjelelige modnings-prosess, bokens hovedtema, uten andre midler enn de fineste antydninger. Som rifter i skyer åpner det seg innover. Det er eiendommelig for Inge Krokanns muntlige og litt springende måte å fortelie på at han likesom forutsetter at leseren på forhånd kjenner til de ting som nevnes. En slik teknikk samstemmer da også meget vel med språkdräkten, som er den rene og vakre — men for et svensk publikum neppe særlig lettforståelige — oppdalsdialekten. Metoden kan nok virke en smule forvirrende når det innföres nye personer og stedsnavn i den fragmentariske fremstillingen av den ytre handling, som i seg selv er meget enkel. Men hvor det gj elder det vesentlige, utforskningen av et menneskes hemmelighet, ansporer det leseren til fruktbar meddiktning. Meget skal det likevel til for at det skal lykkes en å forstå så meget på egen hånd at man klarer å fölge Jehans Lo og Inge Krokann så langt som til de lyrisk-metafysiske visjonene i slut-ten av romanen, hvor man finner dypsindige ord om livet og skjebnen, om död, lutring og oppstandelse, og om sjelen som ikke må la seg hypnotisere av «hjulene» — den tekniske, ma-terialistiske sivilisasjon — men söke förbindelse med kreftene i det evige rom. Det blir i meste og flotteste laget for «Busin uti Dala», synes jeg nok. «Gravlagt av lynet» slutter seg — nærmest som en epilog — til Inge Krokanns serie av historiske romaner om hans egen slekt på morssiden, slekten Lo i Oppdal. Den förste av dem, «I Dovresno», var den boken han debu-terte med som 36-åring i 1929. Ved sin konsen-trasjon om et enkelt menneske og dets psyke adskiller den nye romanen seg fra de föregående bygde- og slektskröniker, og den er fullstendig sluttet i seg selv. Men tiden, for-holdene, luften slik den var der dengang lever likevel i hver linje i «Gravlagt av lynet». Alt er sett og opplevd innenfra av en betydelig 368