INDIVIDETS OPPRÖR dikter, som i kjærlighet til og ærbödighet for det han skriver om, aldri kan være annet enn ekte. Det er ikke bare Falkberget og Krokann som i denne tiden har sökt tilbake til det 17. og 18. århundres Bygde-Norge. De har fått fölge av Engvald Bakkan med den i höst full-förte trilogien «Krossen er din», Kristian Kristiansen med tobindsfortellingen «Adrian Posepilt» og «Vårherres blindebukk» og Nils Ytreberg med debutromanen «Timeglasset». Det kan ikke være noen tilfeldighet at individets opprör er hovedtemaet som går igjen i disse diktninger fra absolutismens, lovstreng-hetens og sneversynets mörketid. Opprör mot makthaverne, mot samfunnet, mot den hers-kende moral. Det kan dreie seg om et opprör i ytre, håndfast forstand, om det enkelte men-neskes kamp for å hevde seg socialt og ma-terielt. Men oftere gj elder kampen dét som av dikterne regelmessig blir fremstilt som det mest betydningsfulle: individets sjelelige integritet. I min forrige artikkel her i BLM (nr. Ill 1953) forsökte jeg å vise hvordan den samme tendens ikke sj elden lot seg spore, mer eller mindre indirikte, i en annen gruppe blant de nye norske prosabökene: den möderne, poetiske roman og novelle. Hos forfattere som Jens Björneboe og Agnar Mylke ligger den til og med åpent i dagen. Men aller klarest, be-fridd for enhver historisk eller poetisk for-kledning, gjör denne idéströmmen seg gjel-dende i höstens essay- og artikkelsamlinger. Sigurd Hoel utga sin tredje samling föredrag og artikler under titelen «Tanker mellom barken og veden» (Gyldendal, 18,50). Den sluttcr seg nær til de föregående, «Tanker i mörketid» (1945) og «Tanker fra mange tider» (1948). I forordet til den nye boken angir han selv jrihet eller tvang som hovedtemaet; hans stadig lilbakevende praeterea censeo er at Kartago, les i dette tilfelle individets frihet, ikke bör ödelegges. I en artikkel fra 1937 om Den annen Moskvaprosess gjör INGE KROKANN han det klart at han betrakter friheten som ödelagt i Sov jet-Unionen; i foredragene og artiklene fra tiden etter krigen uttrykker han sin frykt for at den er i ferd med å ödelegges også i sosialdemokratiet Norge. Artiklene er mcget velskrcvne, ofte vittige og rammende, og som alltid er Sigurd Hoels fremstillingsevne og stil lysende klar. Like klar og stringent kan derimot ikke argumenta-sjonen alltid sis å være; han bebreider f.eks. sosialdemokratene i det norske regjcringspar-tiet avvekslende at de er for meget borgere og for meget sosialister. Men denne mangel på konsekvens er selve kjennemerket på Sigurd Hoels holdning. Han er hverken radikal eller det motsatte; han er i opposisjon. Og, sier han, «opposisjonen har altid rett». Fremskrit-tet, som er identisk med ökende frihet og tole-ranse, er et viktigere mål enn det å gjöre seg fortjent til betegnelsen radikal. Og bærerne av fremskrittet er etter Hoels mening de uav-hengige åndsarbeiderne, som ikke hörer hjem-me i noe parti. 4 BLM 1953 V 369