INDIVIDETS OPPRÖR diskusjoner om litteraturkritikken og i gjen-opplevelsen av samfunnet «Atheneion», hvis formål er å samle litteraturinteresserte i og utenfor Universitetet i Oslo. Særlig det siste kan vise seg å bli betydningsfullt: for det har lenge vært en svakhet ved det litterære miljö i Norge at det har eksistert en klöft mellom bl. a. pressens bokanmeldere og de universi-tetsutdannede litteraturhistorikere. Höstens verdifulleste dikterbiografi er etter mitt skjönn «Sigurd Christiansen i liv og diktning», utkommet i Aschehougs serie «Små biografier» (13,30). Den er skrevet av Eugenia Kielland, som i en årrekke har vært litteraturkritiker i Osloavisen Morgenposten og i årene etter krigen har utgilt to andre böker i samme biografi-bibliotek: «Nini Roll Anker i liv og arbeid» (1948) og «Min venn Kristian Elster» (1950). De utmerket seg begge ved de samme fornemme egenskaper som kjennetegner boken om Sigurd Christiansen, det vil si klok, sikker og naturlig tilrette-leggelse av emnet og en plastisk anskuelig de-monstrasjon av sammenhengen mellom dikte-ren og verket. Begge deler skyldes åpenbart at Eugenia Kielland har et fortrolig, intimt kjennskap til sitt stoff. Hun kan derför mange gånger simpelt hen fortelie, istedenfor å «re-degjöre» og stille analytiske spörsmål hvis svar er usikre. Eugenia Kielland tegner med fin förståelse biidet av den tilbakeholdne og forsiktige Sigurd Christiansen, som i nesten en menneske-alder var ansatt ved postkontoret i sin födeby Drammen. Han var nærtagende, og kunne være heftig i sin reaksjon når han mente det var begått en urett. Men han gjennomgikk en modningsprosess, tilskyndet av utenlandsopp-hold og mötet med mennesker han kunne åpne seg for; den bundne varmen lösnet. I singjen-nomgåelse av hans forfatterskap gir Eugenia Kielland treffende karakteristikker av bökene og ganske inngående analyser av hovedver-kene. Substansen i Christiansens romaner er av sjelelig og etisk natur. Hovedpersonen er ofte en religiöst bundet mann, grublende, öm skinnet, plaget av mindreverdsfölelse. Han stiller ubetingede krav om renhet og troskap. Skjer det en urett, må den gjengjeldes og sones. Eugenia Kielland viser hvordan hevdel-sen av dette ikke sj elden umenneskelig harde rettferdighetsprinsipp i Sigurd Christiansens diktning etterhvert viker for medfölelse og erkjennelsen av mangelen på kjærlighet som den störste synden. Rikest strömmer varmen i selve hovedverket, kunstnerromanen om Jörgen Wendt (1935—45). Biografen forsömmer ikke å skyggelegge biidet ved å nevne det som undertiden skjemmer bökene: omstendelig bredde, stillestående sjeletrevling, mangel på humor og frisk luft. Men den etiske reisning, sjelsadelen hos Sigurd Christiansen blir like-vel det bestående inntrykk. Eugenia Kiellands bok er ikke stor, og den er upretensiöst og uhöytidelig skrevet. Men dette gjör den særlig inntagende. Den har en duft av ungdommelighet friskhet, som er mer-kelig når man tenker på at Eugenia Kielland nylig fylte 75 år. I höyere grad preget av forskeralvor og plan, uten spillerom for improvisasjon, er Trygve Greiffs og Kristoffer Haaves böker om henholdsvis Olaf Bull og Herman Wil-denvey, to store navn i vårt århundres norske lyrikk. Denne holdning hos granskerne kan nok i mange tilfelle före til en grundigere og mer eksakt fastslåing av viktige momenter; men særlig fordi det her dreier seg om poesi, kan resultatet på den annen side bli en altfor nöktern kartlegging av noe som på grunn av sin vesensart undertiden krever andre instrumenter enn teodolitt og tachymeter for fullt ut å kunne erkjennes. Överfor rent vitenska-pelige verker kan slike betr aktninger selvsagt ikke gjöres gjeldende. Men «01af Bull. Taper og seirer» (Gyldendal, 15,—) og «Herman Wildenwey. Poeten. Kunstneren» (Gyldendal, 19,50) er ikke rent vitenskapelige; de er nær-mest populære i sitt anlegg. Mindre interessant enn man kunne vente er den dikterbiografien som i höst ble utgitt av Knut Hamsuns förti år gamle sönn, Tore 371