CARL KEILHAU Hamsun. Den forteller meget lite fra den tiden Tore Hamsun var gammel nok til å kunne danne seg et nærmere inntrykk av sin far. Dette skyldes formodentlig delvis at han i de årene lot seg påvirke i retning av en politisk anskuelse som nå ikke lenger er i skuddet; men delvis får det vel også sin like naturlige förklaring i den omstendighet at aldersfor-skjellen mellom far og sönn var så stor at et intimere kameratskap vanskelig kunne oppstå. Da Tore Hamsun var 20 år — i 1932 — var faren allerede 73. Med slöyfning av ordene «min far» kunne derför boken «Knut Hamsun — min far» (Gyldendal, 21,—) nesten like gjerne ha vært skrevet av én som ikke kjente dikteren personlig, men som hadde adgang til de brev og opptegnelser Tore Hamsun frem-legger. Dette materialet er nytt; men særdeles opplysende er det sjelden. Boken er en gjennomgåelse av Knut Ham-suns liv og diktning, med hovedvekten på tiden för 1930. Noe videre nytt bringer den ikke, aller minst i forhold til Einar Skavlans biografi (1929). Men når dette er sagt, skal det også sies at Tore Hamsuns bok vitner om fin litterær förståelse; den er skrevet av en mann som selv er meget av en dikter. At han i ett og alt står på sin fars side, også når det gjelder Knut Hamsuns holdning under krigen, virker bare sympatisk. En annen sak er man ikke kan dele Tore Hamsuns sönnlige vilje til å unnskylde alt. Med de nye dikterbiografier som utkommer, blir konturene av norsk litteraturhistorie i det 20. århundre etterhvert klarere. Til förståelsen av diktningen i dette tidsrom og særlig etter förste verdenskrig bidrar professor Hajrald Beyers «Norsk litteraturhistorie» (Asche-houg, 37,80) imidlertid merkelig lite. En lang rekke av våre mest betydelige möderne diktere blir avfeiet med et par upresise setninger. Når det gj elder vår litteraturhistorie i dette århundre, må den interesserte fortsatt henvises til den på svensk utkomne «Norsk litteratur efter 1900» av Philip Houm, som for tiden arbeider på et nytt bind av Bull og Paasches store litteraturhistorie. — For eldre tiders vedkommende gir derimot Harald Beyers bok en bedre innföring, med den begrensning som fölger av at den er et populært verk på 450 sider. Blant gode og friske partier kan nevnes kapitlene om Ludvig Holberg og Henrik Wer-geland. Fra Henrik Wergeland, Norges mest vidt-favnende dikter, förer mange linjer fremover. En av dem, en av de viktigste, bærer navn av kampen for individets frihet. 372