Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan Vogt: Fire brev fra Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fire brev fra Aksel Sandemose
brukbar reklame for Sigrid Boo. I tilfellet med
Ärstidene står nu bokelskere og bibliofiler og
litterære snobber i den stilling at når de binder
verket inn, så har de fått stemplet ”2. opplag” på
det bele. Det gikk vel en uke før jeg sendte ut
noen av disse heftene, enda så mange ventet, fordi
jeg grublet natt og dag på en mulighet for å få
alle sammen makulert. Jeg fant ingen utvei.
Jeg ikke akkurat gråt av fortvilelse, men
langt-fra var det ikke. Ved et eventuelt opptrykk må
alle spor av dette ulykkestilfellet så vidt mulig
slettes ut. Men dette må jeg få lov å gjøre.
Jeg vil ikke nevne alt det andre - jeg mener
hauger av andre argumenter. Jeg sendte deg jo
forøvrig en lang historie om det, før ulykken
skjedde. Det som reddet situasjonen, det var din
åpenbare uselviskhet som jeg er deg så dypt
takk-nemlig for at jeg ikke vil prøve å finne ord som
dekker. Det kan Eva fortelle deg engang. Du kom
inn i vår tilværelse med din assistanse på er
tids-punkt som var så farlig for oss at det antagelig
gikk en god stund før du oppdaget hvilken Deus
ex machina du hadde vært. Stor betydning hadde
det jo også, at jeg fra første ferd har vært klar
over, at var jeg kommet i maskepi med noen som
helst annen enn deg, så var det aldri gått. De
full-kommen idiotiske ”forretningsmessige hensyn”
en slik person ville tatt bak min rygg, og den
totale uforstand om selve Arstidenes idé som
mange forholdsvis kloke folk ennu ikke fatter
-det ville helt enkelt sprengt både meg og
Ärstidene. Kanskje det ville kommet to, men aldri
et tredje hefte.
Han fortsetter så med noen betrakninger om
spillereglene for et tidsskrift av denne karakter, og
ennvidere litt om situasjonen på Kjørkelvik:
Jeg har erfaring fra et énmanns-tidsskrift før. Jeg
vet at et slikt blad bygger på et rent mysterium
-når folk utenfor vil forsøke å vurdere det. Jeg vet
hva jeg må gjøre i det bladet, og hva jeg aldri må
gjøre. Jeg har det nøyaktig for meg, uten nettopp
å kunne forme det i ord, og derför er det ingen
andre enn jeg som kan gjøre det. En efterligning
vil være dødfødt (ja, nu snakker jeg altså om noe
helt annet, jeg filosoferer). Jeg visste det i 1935,
men jeg var ikke moden for det jeg visste - blant
annet ting som jeg idag finner elementært, nemlig
at et slikt blad aldri må brukes til personlig hevn.
Nu vet jeg at jeg kan spillereglene for dette
spillet som så vidt jeg vet aldri noen andre enn jeg
har spillet. Dølen var jo noe helt annet, og slett
ikke det som er blitt legenden om Dølen, blant
folk som aldri har lest det.
Idag er det bare to ting (jeg ser bort fra død
og krig) som kan true Ärstidene, og det er den
aktuelle situasjon på Kjørkelvik - og den
mulig-heten at du bakker ut av det. For dine tanker kan
jeg jo ikke svare, men jeg har inntrykk av at du
er blitt optimistisk, en stemning jeg er kommet til
å dele.
Men det er ikke lett her. Jag ser hvordan Eva
faller mer og mer sammen. Vi utsettes for de
avskyeligste ydmykelser, og det er vanskelig å
holde motet oppe, og vrient å arbeide konsentrert.
Jeg har ikke den evnen til å synke helt
selvfor-glemmende ned i arbeid som er så dødsens
nød-vendig for meg når jeg gjør de tingene som siden
viser seg å holde mål. Når ikke Eva tør gå til
båten, og tar til å skjelve når telefonen bryter inn,
så er det ikke nettopp skapelses-prosesser som
trives. Gudskjelov at vi har det så fint med
hver-andre. Her stemmer det ikke at hestene bites når
krybben er tom, men det er noe unaturlig
sam-menbitt over det hele, og jeg lengter efter å få
overstått det hysteriske anfall vi antagelig begge
to slipper løs når trykket letner en dag. Barna er
elskelige, kanskje fordi vi tar oss mer av dem enn
vanlig for at de ikke skal merke noe.
Nei, jeg vil ikke skrive om praktiske saker nu.
Du får ta dette brevet med rundt sinn. Nu har jeg
ryddet grunnen, så jeg i neste brev kan konkurrere
med deg i den mest saktørre knusklighet.
Og nu er det lys morgen. Se efter i kalenderen
når det blir lyst om morgenen ut mot midten av
oktober.
Jeg er glad jeg fikk ordnet opp med denne
mentalhygiene.
Det suser i skallen av tretthet, men som du
kanskje vet så er jeg litt rar. Jeg forstår ikke folk
-som Eva for eksempel - som blir syke og kvalme
av tretthet. Jeg får en slags rus av den, og tankene
myldrer, de vrimler fram fra de rareste kriker og
kroker, verre og verre inntil lyset plutselig slokkes
i kinoen. Det er så komisk at du aner ikke. Når
Eva finner meg sovende på golvet, i en stol, eller
til og med på sengen, så legger hun et teppe over
meg, og ikke mer. Hun har lært. Merkelig
men-neske til å la folk være det de er. Du skulle oppleve
disse minuttene før det sier pang. Det er ikke til å
stå for.
Aksel.
Den ipde og 2ode desember 1952 skrev han et
jule-brev til meg på fem sider. Jeg finner det på sin
185
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
