Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Johan Vogt: Fire brev fra Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Johan Vogt
plass fra den første del å gjengi noen
betrakt-ninger han skrev med utgångspunkt i et brev han
hadde fått av et ektepar:
Hun skrev på mannens og egne vegne, og det var
så rørende rart. Jeg blir litt redd for slikt. Jeg kan
ikke lenger være i tvil om at det med Ärstidene
er blitt utløst noe hos mange mennesker, og jeg
er jo glad for det, og kanskje jeg trengte å høre
noe slikt -
Men jeg er vel så lite den mange tror. Slikt
gleder meg dypt, og jeg kjenner meg takknemlig
for at jeg fått vite det, men jeg har ingen bred
rygg i slike ting, jeg blir nærmest ulykkelig og
synes jeg ikke holder mål - det er så vanskelig å
forklare, men du skjønner vel noe av det. Jeg
skulle ønske engang å få vite hva det er jeg har
rammet slik i blinken med, for det får jeg jo aldri
vite.
Før jeg gj engir den annen part av det te brev må
jeg sky te inn at jeg hadde foreslått ham om å
oppta et annet prioritets pantelån på Kjørkelvik.
Han hentyder til dette i begynnelsen av brevet,
men det brevet dreier seg om er noe langt mer;
den følelse av befrielse han har fått ved å være sin
egen forlegger.
20.-12.-52
Kjære Johan,
Takk for brev. Jeg har vært - og er fremdeles
-meget sliten. Det er nok mulig at man i en slik
situasjon får sine åndsevner noe avgrenset,
inn-snevret, eller hva du vil kalle det. Man gjør seg i
sin forpinthet ikke alltid helt klart at den børen
andre drar - jaja. Jeg vil nu likevel si: Jeg visste
at det nu hernede ville bli et fryktelig bråk når
noen fikk penger og andre ikke. Ennu har jeg jo
bare skaffet litt o ver en tredjedel av det verste fra
døren. Bråk har vi hatt så mye av at også dette
lot seg stå ut, og den kjensgjerningen at vi nu har
fått en vesentlig del på dør vil naturligvis hjelpe
på lengre sikt. Men jeg skulle arbeide, det ble ikke
søvn å få, og Eva gråt - og alt det der. Vel, på
bakgrunn av dette helvetes liv var det jeg måtte
tenke på hva du selv hadde sagt lot seg gjøre
”nokså lett”. Du førte meg virkelig selv i fristelse.
Efter at ditt brev kom har så også Gahrsen meldt
seg med antydninger av at han nok burde hatt en
plass på listen, han som ikke bare har latt være å
bråke over gammel gjeld, men også vært med på
å holde liv i oss. Og nu kommer denne meddelel-
sen før nyttår om tvangsauksjon - nok det verste
Eva får stå ut med. Slik er det.
Men jeg vil nevne en helt annen ting - og det
er min evigtvarende forbauselse over at jeg det
siste året har kunnet arbeide under slike forhold
- og stadig kan. Her sitter jeg og skriver side efter
side, natt efter natt, aldri mindre enn 12-14 timer.
Jeg har aldri før kunnet arbeide under et grovt
og vulgært press som dette. Jeg har ikke kunnet
la være å gruble på fenomenet, men tror jeg nu
vet det er din skyld. Jeg vil ikke uttrykke det slik
at jeg føler en förpliktelse (som heller ikke ville
stimulere, så det er ikke det). Det som er hendt er
at du har avløst lumske, kalde, hyklerske og
be-regnende forleggere og redaktører. Jeg har
-iallfall nu og for en stund - fått fjernet et
umen-neskelig element fra mitt liv. Du som definerer
ord bør her oppfatte u-menneskelig i dets
opp-rindelige betydning, ikke i den uttrådte gjengse
-men u-menneskelig i motsetning til
menneskelig-het.
Jeg har siden den uhyggelige årlige boksesong
begynte for året følt en dyp glede fordi jeg ikke
figurerte med ”en søyle i hans produksjon” i de
groteske salgsbarometre som forleggeme setter i
avisene. Ändslivsbørsen virker nu så grotesk og
gruelig på meg at jeg bare kan uttrykke det i et
biide: Fjerne tiders åndsarbeidere som ikke kjente
til markedsbrølet og ikke visste om det. Jeg har
kjent (og det er den rene, enkle sannhet) at
ordentlige mennesker som Erasmus av Rotterdam
har vært her og nikket til meg mens natten gikk,
og de har sagt: ”Nå, du Aksel, fant du nu endelig
hjem - har du nu oppdaget at det ikke var nok å
kjøpe et Kjørkelvik, du skulle også erobre det.”
Det er onde kår å by en kunstner at den som
sender ut hans arbeid skal være hans fiende. Det
er djevelsk at dikteren piskes til å kjempe mot dem
som driver med å organisere åndsliv. Det er døden
at hans ord og strek skal vurderes efter smaken i
et finansielt konsern - og hvert år et vilt og
fek-tende oppløp på forum.
Når dette blir tatt for det riktige i den grad
at den dikteren som går uten om
u-menneskelig-heten og vil skrive ut av sitt eget hjerte - når han
blir ansett for gal, og ”dette kan da aldri gå” da
hører jeg klumpene faller ned på et fritt og
ska-pende åndslivs likkiste.
Her er virkelig skjedd det rare, at det jeg ikke
har förstått, og som jeg satt her i går og skrev til
deg om - hva det er som har grepet så mange
lesere av Ärstidene - det går opp for meg mens
jeg sitter her og ikke er i godt humør og skal
186
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
