Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - I - 2. Canterburg - Donna Carmelita
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32
på at Canterburg var åtte år gammel og at han snart
skulde stå alene i verden.
Hun kjente Guatemala.
Hun visste at flokker av foreldreløse barn levde på
søppeldynger og i veigrøfter og ernærte sig ved tig-
geri. Hun visste at indianergutter på seks år gikk til
arbeid i cafetalerne. Hun visste at Canterburg vilde
være henvist til sig selv når hun var borte. Han
skulde leve alene mellem guatemaltecos, mellem dø-
genikter og drømmere, mellem sentimentale og hård-
hjertede mennesker. Hun kjente guatemaltecoen. Hun
visste at en sørgelig vise kan gi ham blanke øine, —
og det klinger en quetzal mot kobbermyntene i en
tiggers hatt, men den samme mann vil skynde i skjul
for et regnskyll, uten bekymring for en til døden
såret og hjelpeløs Lazarus i veigrøften.
I en kiste hadde hun gjemt seks hundre quetzaler.
Det var opsparte penger, og det var resten av den sum
hennes elsker efterlot henne da han reiste. Dem skulde
Canterburg ba. Hun gav ham gode råd om hvor-
dan han best skulde passe på dem. Av doktoren og
padren stolte hun mest på den siste, men heller ikke
ham var hun så ubetinget sikker på at hun torde
overlate ham pengene som var guttens arv.
Da doktoren om formiddagen besøkte henne for
siste gang, smilte hun trett, for hun visste at hans
besøk var overflødig, og at det kostet to quetzaler.
Men til padren hadde hun en bønn. Hun bad ham
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
