Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II - 7. Isaksen og de blaa øine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
174
— Si noe dyft da, sa hun.
Men Isaksen fant ikke noe dypt å si.
Den røde Pimpernel fortsatte — om tropene.
Isaksen følte han måtte gjøre noe, ett eller annet.
Han tendte en sigarett og så på røken. De blå øine
snakket igjen.
— Røker De Golden? spurte hun forundret.
Isaksen svelget. Han vilde redde situasjonen. —
Blå Golden, sa han — bra sigarett — firti øre.
Fiasko igjen.
— I Meksiko, sa den røde Pimpernel, fikk man
tre pakker for firti øre.
— Tenk så billig da, svarte de blå øine.
Isaksen begynte å hate den røde Pimpernel. De
yngste danset. En kvikk melodi. Sangplate, «Kitty
med det røde hår».
— Min lidelsesfelle, sa den røde Pimpernel. Jeg
håper for hennes skyld at hun ikke har sure nyrer
også. Det er verre. Det har jeg.
Og Isaksen hele tiden stum, en liten vissen mann
i en dyp lenestol, forelsket, lidende, med et ansikt
som Stefanus.
— Veldig fin plate, sa damen med mavetilfellet.
Hun vilde danse. Den unge fruen som elsket Pelikan,
blandet sig i samtalen. Hun fortalte en historie.
Hun hadde engang prestert å kysse en liberal prest
bak et illustrert ukeblad.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
