Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien til himmerik
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Veien til himmerike 127
til begge sider og speidet i angst efter ham — —
kanskje han satt hos Jens skredder og hesten var
blitt lei sig og ruslet hjem — å — Gud give det var
så & — der kom hun til den leie svingen ved
Bakkerud — å — der lå noget mørkt i veien. — —
«Jon — Jon!» Intet svar. — — Der lå han med
hodet mot stabbestenen — død.
Ingebjørg skrantet efter den turen, og kreftene
minket. Da sommeren kom, var Ingebjørg van-
dret herfra. Med et lyst smil sluknet hun hen, og
blikket hadde streifet Randi og vesle Ingebjørg:
Bare jeg kunde ta dem med mig til himmerike.
Randi var 6 og vesle Ingebjørg var 3 år. De
visste at mor var i himmerike, og at det var så
deilig å være der, for det hadde mor sagt.
De hadde været hos Kari Kleiven i 8 dager og
bleke og mismodige var de. Vesle-Ingebjørg var
hele dagen inne i kammerset og vugget jenten til
Kari, og når hun begynte å skrike, skulde vesle-
Ingebjørg varsle. Randi måtte pille sten ute på ake-
ren og gå ærend helt ned til krambua og bære
hjem. Hun satte sig ofte og hvilte, for tungt var
det. Altfor tungt for en så liten jente, hadde
krambugutten sagt — — og så sukket hun så tungt,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
