Note:
Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago.
Therefore, this work is protected by copyright,
restricting your legal rights to reproduce it.
However, you are welcome to view it on screen, as you do now.
Read more about copyright.
Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Forord
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
FORORD
Det er en sann menneskelig egenskap å ha medfølelse med dem som
blir hårdt prøvde; det sømmer sig for enhver; men det kreves
særlig av dem som selv har trengt til trøst og funnet trøst. Og
var det noengang en sånn en til som riktig brant i følelse for
andre, riktig frydet sig ved å ta imot den, riktig følte sig opkvikket ved
den, så er det mig. Fra tidligste ungdommen til dagen idag har den mest
ophøide og edle kjærlighet luet i mig, så over all måte at det kanskje vilde
tykkes å passe dårlig til mine ringe kår, fortalte jeg om det. Dog har alle som
visste om min kjærlighet og kjente min historie, bare rost mig og berømmet mig
desto mer. Meget har jeg lidt for min kjærlighets skyld; sant og visst ikke fordi
den elskede dame var hårdhjertet mot mig; men fordi den ville flammen tendte
et begjær i mitt sinn som intet kunde styre, og som aldri tillot mig å nyte
tilfredsstilt ro ved noe mål, om det var aldri så behagelig, men tvert imot så ofte lot mig
føle bare større pine enn noengang før. I all denne kval har en venns kostelige
fortellinger og dyrebare trøsteord så titt og ofte frisket mig op at jeg fullt og fast
tror det er derfor jeg ikke for lenge siden er død.
Imidlertid er det hans vilje, som selv er uendelig og evig, at det for alle ting
som i verden er, skal være den uforanderlige lov at de alle skal ha en ende. I
tidens løp begynte derfor min kjærlighet å svinne, den som hadde vært så
voldsom og luende at hverken mine egne forsett eller andres råd, eller frykt for
skammen og faren som alltid truende følger med, hadde maktet å tyne eller døive den.
Så føler jeg da nu at den ikke har latt annet igjen efter sig i sjelen min enn det
gladsinn som hver den pleier føle som ikke seiler sig for langt bort på dens mørke
hav. Så ser jeg da, at det som bare var mig en pine og plage, nu da all hugsott
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Fri Mar 6 12:18:13 2026
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/decamerno/1/0011.html
