Note: Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Forord
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
er forsvunnen, blir igjen i mig bare som en følelse av velvære og behag. Men om
kvalene har forsvunnet, så har ikke minnet rømt sin vei, om alle de velgjerningene
jeg har mottatt fra dem som hadde godhug for mig, og derfor med tungt hjerte
så mig lide. Og jeg tror ikke minnet om dette vil forlate mig så lenge jeg lever.
Jeg har den opfatning at takknemlighet er den dyd som fortjener den største ros,
og dens motsetning last og skam; for ikke å vise mig utakknemlig har jeg derfor
besluttet mig til, nu da jeg selv føler mig befridd, efter ringe evne å lette byrdene
for andre som plages, selv om det nu ikke blir for dem som gav mig hjelp, og som
kanskje nu ikke trenger til det, takket være enten deres egen gode forstand eller
gode lykke. Og om kanskje det jeg kan gjøre til å muntre eller trøste dem som
trenger til det, ikke kan ha så meget å si, så synes jeg dog en skal helst by trøsten
frem der trangen er størst, for der gjør den største gagnet og blir vyrdet mest.
Hvem vil nekte det er rettere og mer gagnlig å skjenke denne trøst, sånn som
den nu er, til de hulle damer enn til mennene? De bærer med blygsel og beven
kjærlighetsflammen dulgt i den sarte barmen; og hvor meget mektigere den dulgte
flamme gløder enn den åpenbare, det vet alle som har prøvd det. Dessuten lever
kvinnene det meste av sin tid i avhengighet under viljen, godlyndet og budet til
fedre, mødre, brødre og menn, gjerdet inne i det trange området værelsene deres
kan by; og da er det umulig at de alltid kan være glade, når de sitter der næsten
hele dagen uten å ha noe å gjøre, og ønske og motønske skifter ustanselig, og alle
slags tanker farer igjennem dem. Av de ildfulle ønsker i hjertene deres avles det
da lett tungsinn, og de blir der inne og piner dem, til nye samtaler driver dem bort.
Og enda har jeg ikke nevnt at kvinnene har meget mindre motstandskraft enn
mennene. Vi kan da også se at mennenes lidenskaper ikke fører til den samme
skjebne. Kommer det tungsinn eller mørke tanker på mennene, så har de mange
midler til å mildne dem eller jage dem bort. Straks de ønsker det, kan de velge,
mellem spasérganger, nye ting å høre eller se, fuglefangst, jakt, fiske, ridning
spill eller forretninger. Hver enkelt av disse ting makter, iallfall for en tid, helt
eller delvis å beskjeftige ånden og dra den bort fra sørgelige ting; så finner en sig
en trøst på en eller annen måte, og sorgen svinner. For nu å gjøre mitt til å bøte
på lykkens misgunst, som er størst der kraften er minst, som hos de sarte kvinner,
har jeg tenkt å hjelpe og frigjøre de elskende — de andre greier sig med spinnel,
nål og hespetre — og det med å fortelle hundre fortellinger, fabler, eventyr eller
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
