Note: Contributor Arent Christensen died in 1982, less than 70 years ago. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Første dagen - Innledning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
sotten var så voldsom, blev de dødes tall i byen dag og natt så stort
at hver som hørte det, måtte bli fælen, for ikke å tale om dem som
så det med egne øine. Så var det ikke til å undgå at det blandt dem
som kom fra det med livet, opstod mange slags lovløshet som stred
mot all tidligere sed og skikk hos borgerne. Således hadde det vært
sedvane, som vi ennu ser det er, at nabokvinnene og de
kvinnelige slektninger sammen med dem som stod den døde nærmest,
samlet sig i den avdødes hus og klaget; og utenfor døren samlet
de mannlige slektningene sig, sammen med naboene og andre
borgere i stor mengde; så kom geistligheten, og den døde blev
båret på skuldrene av sine likemenn med tendte vokslys, med sang
og annen høitidelig begravelsesskikk til den kirken enhver hadde
valgt sig ut før sin død. Men da sotten økte på i voldsomhet,
hørte all sådan skikk helt eller for det meste op, og andre kom
isteden. Ikke bare døde de fleste uten at mange kvinner møtte
op; men svært mange forlot dette liv uten at et eneste vidne var
til stede, og bare få blev unt medfølende klager og bitre tårer
fra sine nærmeste. Istedenfor hørtes oftest selskapelig larm,
latter, skjemt og spott; og kvinnene var mestere til å lære denne
skikken, og fornektet oftest den kvinnelige medfølelse for å
beskytte sig mot sotten. Det var sjeldsynt om noen blev ledsaget
til kirken av flere enn ti eller tolv naboer. Dessuten var det ikke
venner og aktverdige borgere som bar båren, men enslags
likgravere, som var sanket sammen fra bermen i folket, og som kaltes
pestknekter. De fôr avsted med kisten i største hast, og fire eller
seks geistlige fulgte med, ikke til den kirken den døde hadde
bestemt, men til den første den beste, ofte med få lys, ofte uten noe.
Her senket de geistlige med pestknektenes hjelp den døde i den
første graven de fant åpen, uten å ta sig tid til større høitideligheter.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
