enn den nære død. De to brødrene talte da en dag med hver- andre, ikke langt fra det værelset hvor Chapelet lå. «Hvad skal vi gjøre med mennesket?» sa den ene til den annen. «Vi er i alle høve kommet i en kjedelig situasjon. Å sende ham ut av huset så syk som han er, vil skade vårt gode rykte og være meget tanke- løst av oss; for folk har sett hvordan vi tok imot ham, og hvor omhyggelig vi har sørget for hans pleie og helbredelse; og de vil være overbevist om at han ikke har gitt oss noen grunn til å kaste ham ut av huset nu han er dødssyk. På den annen side har han vært så gudløst et menneske, at han hverken vil skrifte eller ta mot nadverden og den siste olje; men dør han uten å ha skriftet, vil ingen kirke ta imot liket hans; han blir kastet i et hull som en død hund. Men skrifter han allikevel, så er syndene hans så mange og store at stillingen blir ikke bedre da; det finnes hverken munker eller prester som vil eller kan løse ham; og dør han uten absolusjon, blir han også slengt i en grøft. Skje hvad skje vil, galt vil det gå med oss; folket avskyr oss alt før for erhvervet vårt og har god lyst til å tale vondt om oss og åpent stå frem mot oss for å plyndre oss, og si: «Disse italiener-hundene som blir avvist i kirken, vil vi slett ikke tåle mer.» De kommer til å storme løs på huset vårt og ikke gjøre sig noen samvittighetsskrupler av å ta alt vi eier og har; de kan lett komme til å forgripe sig på vårt legeme og liv også. Så vi vil være ille ute i alle høve ved Chape- lets død.» | Hr. Chapelet lå som sagt nær ved det stedet hvor brødrene talte sammen, og da han, som det ofte er tilfellet med syke, hadde gløgg hørsel, forstod han alt det som blev sagt om ham. Han kalte dem da til sig og så: «Jeg vil ikke at dere skal gruble så meget på mig eller engste dere for at noen krenker dere for min skyld. Jeg 27