så ikke privatpersoner og heller ikke retten, som han ustanselig krenket, la hånd på ham. Denne Ciapperello var det altså hr. Musciatto, som kjente hans livsførsel på det nøteste, nu valgte sig som den rette mann til å by den burgundiske slyngelaktighet spissen. Så lot han ham da hente og sa til ham: «Chapelet, jeg står som du vet i begrep med å dra herfra for godt, og da jeg nu blandt andre har med en flokk burgundere å gjøre, så kjenner jeg ingen som jeg tryggere vil betro å drive inn mitt tilgodehavende fra sånt snytepakk, enn dig. Du har intet å gjøre nu; og vil du påta dig dette hverv, så lover jeg dig at jeg skal forsone dig med domstolene og gi dig så stor en part av det du kasserer inn, at du kan være tilfreds.» Hr. Chapelet gikk for tiden ledig, og noen overflod av verdslig rikdom hadde han ikke, og da han nu skulde miste sin beste støttestav, sa han uten lang betenkning ja, han var med glede rede. De nødvendige avtaler blev gjort; han fikk fullmakt av hr. Musciatto og benådningsbrev av kongen, og samtidig med at hr. Musciatto forlot Paris, reiste Chapelet til Burgund, hvor så å si ingen kjente ham. Stikk imot sin natur tok han her til å utføre sitt hverv, å kreve inn gjelden, på helt vennesæl og saktmodig måte, akkurat som han vilde spare på vondskapen til slutt. Cha- pelet hadde tatt inn i huset til to brødre fra Firenze, som lånte ut penger mot ågerrenter. De viste ham megen ære for å tekkes hr. Musciatto. Her blev han syk. Brødrene hentet straks de dyktig- ste læger og lot sine tjenere pleie ham, gjorde i det hele alt som kunde fremme hans helbredelse. Men all hjelp var forgjeves. Den gode mann var gammel nok, og liderlig hadde han levd, og blev, som lægene sa, dag for dag verre; og til brødrenes store sorg viste det sig snart at Chapelet ikke led av noen annen sykdom 26