for oss, og da sier jeg at han meget heller hadde fortjent å være en fordømt i djevelens hender enn å være i paradiset. Forholder det sig allikevel så, da kan vi klart se hvor umålelig Guds nåde er, som ikke ser på vår villfarelse, men på vår tro, når vi gjør en av hans fiender til mellemmann mellem ham og oss, i den tro at han var hans venn, og hører oss som om vi hadde valgt en sann helgen til vår forbeder om hans nåde. Og så vender vi oss da til ham med alt som tynger oss, i den faste overbevisning at vi blir hørt, så vi må bli bevart friske og hele gjennem denne almene nød 1 dette muntre samvær til hans lov og ros 1 hvis navn vi be- gynte det. Og med dette tidde han.