fordømt fordi han ikke hadde troen. Så bad han ham som venn at han skulde si fra sig villfarelsene i den jødiske tro og gå over til den eneste sanne, den kristne, som allerede hadde vist ham sin hellighet og godhet ved å la ham stadig vokse og trives. Jøden svarte at han ikke godkjente noen annen tro enn den jødiske å være god og hellig. I den var han født, og 1 den tenkte han å dø, og intet kunde få ham bort fra den. Jeannot lot sig ikke stanse av dette; om noen dager kom han tilbake til denne saken, og for- søkte så godt eller kleint som kjøpmenn flest forstår sig på sånt, å bevise at den kristne tro var bedre enn den jødiske, og forklarte hvorfor den var det. Enten det nu var hans vennefølelser for Jeannot som rørte ham, eller kanskje det var ordene som den Helligånd la den uvitende mannen i munnen som overbeviste ham, nok er det, Abraham tok til å finne litt behag 1 Jeannots taler, enda han var en stor lærd 1 den jødiske lov. Stivsinnet hans lot ham dog ikke gi op sin tro. Da han nu holdt frem med sin forstokkethet, mens Jeannet aldri holdt op å tale til ham, sa jøden til slutt, rørt av den andres inntrengende bønner: «Jeannot, du vil jeg skal bli en kristen, og jeg har bestemt mig til å gjøre det; dog på den betingelse at jeg først reiser til Rom for å se ham som du forsikrer er Guds stattholder på jorden, og lære å kjenne det liv han og hans brødre, kardinalene, lever. Finner jeg nu at dette er sånn at det sammen med dine ord kan overbevise mig om at det virkelig er sant hvad du strever sånn for å bevise for mig, at deres tro er bedre enn min, da skal jeg gjøre som jeg har lovt dig. Men finner jeg at deres liv ikke er sånn, da vil jeg vedbli å være som jeg er.» Da Jeannot hørte denne beslutningen, blev han meget bedrøvet og sa til sig selv: «Nu er alt strevet mitt spilt; for kommer han først 39