til hoffet i Rom og ser det ryggesløse livet til de geistlige der, så vilde han heller ha vendt tilbake til jødedommen, dersom han allerede var døpt, enn gå over fra å være jøde til å bli kristen.» Men til Abraham sa han: «Å, kjære venn, hvorfor vil du ta på dig så mange og store omkostninger som reisen til Rom krever? Ikke å tale om at en så rik mann som du alltid er 1 fare, enten han reiser til lands eller til sjøs. Tror du at ingen kan døpe dig her? Og har du ennu noen tvil om den troen jeg forkynner dig, så finnes det da ikke noensteds så store lærde, så forstandige menn som just her; og de kan greie ut alt du vil på beste måte. Derfor er denne reisen efter min mening helt overflødig. Tro bare at den høte geistlighet er nøiaktig sånn som du ser den her, bare ennu meget bedre siden de står den øverste hyrden nærmest. Vil du derfor følge mitt råd, så sparer du dig all denne møte, til du senere kan gjøre en valfart dit; og da er det ikke utenkelig at jeg selv kan følge med dig.» Jøden svarte: «Jeannot, jeg er viss på at det er sånn som du sier. Men for å si dig det med ett ord, jeg er fast besluttet på å reise, om du ellers vil jeg skal gjøre som du så ofte har bedt mig om. Uten dette lar jeg mig aldri døpe.» Da Jeannot så at hans vilje var fast, sa han: «Nuvel, reis så med Gud!» Men for sig selv tenkte han, at når Abraham først fikk se det romerske hoffet, blev han aldri kristen. Nu var det imid- lertid intet å gjøre mer med dette, og så lot han ham ha sin vilje. Jøden satte sig på hesten sin og reiste så hurtig han kunde til Rom. Da han hadde nådd sitt mål, blev han mottatt på det mest ærefulle av sine trosfeller. Men, uten å si noe til noen om formålet for reisen, begynte han med stor forsiktighet å betrakte livet til paven, kardinalene og de andre prelater og hoff-folk. Han hadde selv et skarpt blikk, og av andre fikk han høre at hvad han så 40