var sannheten, nemlig at de alle sammen veltet sig i vellyst, ikke bare den naturlige, men også den unaturlige, uten å la sig tøile det minste av skam eller blygsel, så forbønnen til tøser og gutter gjaldt ikke lite i de viktigste saker. Allesteds fant han svirebrødre, drukkenbolter, ranglefanter og skapninger som på dyrevis lystret buken, næst efter vellysten, mer enn noe annet. Ved nærmere undersøkelse lærte han også at de var så havesyke og pengebe- gjærlige at de drev den avskyeligste handel med mennesker, ja, med kristenblod, og med de helligste ting, offer og geistlige em- beder, eller hvad det så var. Han så det blev høkret verre, og at flere meglere var i virksomhet med dette enn det noengang hadde vært tilfellet i handelen med tøier eller hvilken som helst vare i Paris. Åpenbar bestikkelse hørte han de kalte «forbønm», og skamløst pengebegjær «sportler», som om Gud ikke visste å skjelne den vonde hugen i ryggesløse hjerter, eller den sanne meningen i ordene, men lot sig narre på menneskers vis av navnet på tingene. Alt dette, og mangt annet som jeg helst vil fortie, var helt motbydelig for vår jøde, som var en sedelig og stø mann; og da han trodde han hadde sett nok, besluttet han å reise tilbake til Paris; og det gjorde han da. Straks Jeannot hørte han var kommet tilbake, besøkte han ham, uten å ha noe håp om at Abraham vilde bli kristen, og begge gledet sig hjertelig ved gjensynet. Da han nu hadde hvilt sig ut noen dager, spurte Jeannot ham hvad han nu tenkte om den hel- lige far, om kardinalene og andre hoff-folk. Jøden svarte hurtig: «Intet godt tenker jeg om dem, og intet godt har de å håpe av Gud. Og jeg sier dig jeg må ha narret mig selv meget om jeg hos en eneste geistlig var i stand til å finne det ringeste spor av fromhet, andakt, gode gjerninger, mønstergyldig vandel eller noe sånt. 41