visste han ikke hvordan han hurtig skulde kunne tå tak i den. Da husket han på en rik jøde som het Melkisedekk; han bodde i Alexandria og lånte penger ut mot ågerrenter, og Saladin trodde han godt var i stand til å gjøre ham denne tjenesten, men han var så gjerrig, at han aldri vilde gjøre det godvillig. Makt vilde Saladin ikke bruke; men trangen var stor, og han var fast bestemt på at jøden skulde hjelpe ham på en eller annen måte. Så grublet han bare på et eller annet påskudd, så han kunde tvinge ham. Til slutt lot han ham hente, mottok ham på vennligste måte, bad ham sette sig ved siden av sig, og sa: «Min venn, jeg har hørt av mange at du er en vis mann og særlig har dyp innsikt i gud- dommelige ting. Nu vil jeg gjerne høre av dig hvilken religion du holder for å være den sanne, den jødiske, den sarasenske, eller den kristne.» Jøden var i virkeligheten en vis mann; han skjønte at Saladin rettet dette spørsmålet til ham bare for å fange ham i ord. Han innså også at hvilken religion han så gav forran- gen, vilde Saladin dog nå sitt mål. Han opbød da alt sitt skarp- sinn for i farten å finne et uskyldig svar, og plutselig falt det ham inn hvad han skulde si: «Min hersker, det spørsmål De forelegger mig, er skjønt og dypsindig. Men skal jeg si min mening om det, så må jeg fortelle Dem en liten historie, som De straks skal få høre. Det kommer mig i minne at jeg ofte har hørt om en rik mann som levde for lang tid siden. Blandt alle de utsøkte juvéler han hadde i sitt skattkammer, var det en vidunderlig skjønn og kostbar ring som han skattet høiere enn noe annet. For nu riktig å fremheve dens verdi og skjønnhet og sørge for at den alltid blev i hans efterfølge- res eie, ordnet han det sånn at den av sønnene hans som kunde 44