ikke visste at han hadde lurt på ham, og derfor gikk abbeden med på dette. Han sendte munken bort, og tok nøkkelen; for nu vilde han undersøke nøie det feilsteget munken hadde gjort. Han tenkte først på om han skulde kalle sammen alle munkene og åpne døren i deres nærvær, og konstatere forbrytelsen på denne måten, så ingen kunde komme med klander når han straffet munken. Da falt det ham inn at kvinnfolket gjerne kunde være en, eller ha en far, som det ikke var bra å gjøre den skammen å syne henne frem for alle munkene. Derfor bestemte han sig til å se først hvem det var, og så overlegge hvad der videre skulde gjøres. Han gikk da ganske stille til cellen, åpnet døren, steg inn, og lukket efter sig. Da jenten så abbeden komme inn, var hun nær på å dåne og begynte å gråte av skam og angst. Men den høi- ærverdige herren tykte at jenten var både ung og vakker, og så gammel han var gikk det ikke bedre med ham enn med den unge munken: «Sannelig,» sa han til sig selv, «hvorfor skulde ikke jeg også ha litt moro, når jeg kan få det? Ergrelse og fortred har jeg mer enn nok av. Ikke et menneske vet at den vakre jenten er her i klosteret. Kan jeg bare få henne til å gå med på det, så vet jeg ikke hvorfor jeg skulde la være. Hvem får vite det? Sikkert ingen. Hemmelig synd er lett å sone. En så god anledning kom- mer ikke lett igjen, og jeg skulde tro det er vist å akte på lykken når Vårherre sender den.» Mens han tenkte sånn, hadde han rent glemt de tankene han hadde da han kom. Han gikk bort til jenten, og tok til å tale venn- lig til henne og bad henne ikke gråte mer. Så tok det ene ordet det annet, og til slutt blev det til at han bentfrem tilstod for henne hvad han mest hadde lyst på. Jenten var hverken av diamant eller jern og gikk hurtig nok med på abbedens ønsker. Og han 50