både tok omkring henne og kysset henne og var bortpå sengen til munken med henne også. Munken som hadde sagt han vilde gå i skogen, hadde imidler- tid gjemt sig i sovesalen, og da han så abbeden gå alene inn i cellen hans, fikk han nytt mot. Og da han så at abbeden lukket døren efter sig, tvilte han ikke mer, men listet sig bort til døren, og gjennem sprekken der var han vidne til hvad abbeden både sa og gjorde. Da nu abbeden hadde moret sig lenge nok med jenten, låste han henne inne i cellen igjen og vendte tilbake til sitt værelse. En stund efter hørte han munken utenfor; han trodde han var kommet igjen fra skogen, og nu vilde han riktig ta ham for sig, og efterpå sette ham i fengsel, så abbeden kunde ha byttet sitt for sig selv. Han sendte bud efter munken, og refset ham dyktig med hårde ord og harmglødende ansikt, og forkynte ham til slutt feng- selsdommen. Men munken svarte ham på flekken: «Høiærverdige herre, i altfor kort tid har jeg vært i den hellige Benedikts orden til å kunne kjenne alle særegenhetene i den. Sant å si har De ikke undervist mig om at det til munkelivet ikke bare hører å faste og våke, men også å behandle kvinnene på den rette måten. Da De nu har vist mig dette, så lover jeg Dem at jeg aldri skal forsømme dette mer, men alltid gjøre nøiaktig som jeg har sett De gjør.» Abbeden var en forstandig mann og skjønte snart at den andre kjente mer til saken enn han selv, og at han hadde sett alt abbeden hadde gjort. Da han selv hadde gjort sig skyldig i samme for- brytelsen, passet han sig for å gjøre munken noe, som dog den ene hadde fortjent like visst som den annen. Så tilgav han ham, og bød ham tie stille med alt sammen som hadde hendt. Jenten smuglet de forsiktig ut av klosteret; men sannsynligvis har begge ofte hentet henne tilbake igjen senere. SI