de gjeveste og mest gavmilde fyrster som har vært å se 1 Italia efter keiser Fredrik den annen. Engang hadde han besluttet sig til å holde en fest 1 Verona, som skulde bli prektig så det var et under. Fra alle kanter var det allerede kommet en masse menne- sker, særlig sånne som var i stand til å forlyste hoffet med alle slags ferdigheter. Men plutselig, hvad det nu kunde komme sig av, skiftet han hug og sendte dem som var komne, bort med noen gaver. Men én av dem, som het! Bergamino, blev igjen. Han var så flink til å holde skjønne taler at ingen som ikke hadde hørt ham, kunde tenke sig det. Han gav sig til i Verona, for han håpet ennu han skulde vinne noe med det. Men hr. Cane hadde satt sig i hodet at det var meget bedre å kaste gavene i ilden enn gi dem til Bergamino; han verdiget ham ikke så meget som en hilsen eller et ord engang. Da nu dagene gikk, og Bergamino fremdeles ikke fikk bud om å komme til hoffet, blev han temmelig sturen, for regningen i vertshuset for ham selv, tjener og hester vokste ustanselig. Men han holdt ut allikevel, for han mente det dugde ikke å reise ennu. For å kunne vise sig med ære ved hoffet, hadde han tatt med sig tre kostbare, vakre drakter, som han hadde fått av andre fyrster. Da nu verten vilde ha betalingen sin, lot han ham få den ene av disse draktene. Da tiden drog ut, måtte han tilfreds- stille verten ved å gi ham den andre drakten også. Så bestemte han sig til at han vilde bli og se hvordan det gikk, så lenge han kunde tære på den tredje drakten, men så vilde han reise. Så hendte det at en dag før han ennu hadde fortært denne tredje drakten sin, at han plutselig stod foran hr. Cane, som just satt til bords. Da hr. Cane så det, sa han, heller for å krenke ham enn for å få et vittig ord av ham: «Bergamino, hvad feiler dig? Du ser 61