Som det så ofte hender gikk samtalen fra den ene til den andre saken, og det traff sig da sånn at de også kom til å samtale om de bønner menneskene bruker når de vender sig til Gud. Den ene av røverne — de var forresten tre — vendte sig da til Rinaldo og sa: «Og De, ærede herre, hvilken bønn pleier De å bruke når De er på reise?» «Å,» sa Rinaldo, «jeg er et enfoldig og uerfarent menneske; jeg lever meget stillferdig, og derfor har jeg ikke så mange bønner å gripe til. Dog har jeg alltid for skikk når jeg er på reise, at jeg om morgenen før jeg forlater vertshuset ber et Fadervår og et Ave-Maria for sjelene til den hellige Julia- nus' far og mor. Så ber jeg Gud og denne helgenen gi mig godt husvære næste natt. Nu har jeg ofte i mitt liv vært i stor fare på reisene mine; men jeg har alltid kommet heldig fra det og fått godt husvære hos bra folk om aftenen. Derfor har jeg også den faste tro, at det er Julianus som utvirker denne nåde hos Gud, og jeg vilde vente mig en dårlig reise den dagen jeg om morgenen glemte å be denne bønnen, og at jeg nok ikke fant noe godt husly om kvelden da.» Da sa han som hadde spurt ham: «Har De bedt dette Fadervåret i dag morges også?» «Ja visst,» svarte Rinaldo. Men den andre som visste hvad komme skulde, mumlet for sig selv: «Du får så visst bruk for det; kommer det ikke noe i veien, tenker jeg du blir dårlig innlosjert i dag.» Men høit sa han: «Jeg har da også reist meget, og om jeg ofte har hørt det rost, har jeg dog aldri bedt en bønn. Allikevel har det aldri hendt at jeg har fått annet enn godt husvære. Og i kveld skal vi få se hvem som får det beste losji, De som har bedt, eller jeg som ikke har bedt.» Sånn talte de da sammen om alt mulig mens de red fremover. De tre ventet bare på det riktige høvet til å utføre sitt ryggesløse tiltak. Det var alt blitt sent, og de hadde bare igjen å sette over 89