Imidlertid var bordet blitt dekt; de vasket hendene, og på damens bud satte Rinaldo sig til bords sammen med henne. Han var storvoksen og velskapt, hadde vakre og behagelige ansiktstrekk; han var en mann i sine beste år, høvisk og beleven. Men i vår enke var attråen allerede tidligere blitt vekket, da hun hadde ventet å tilbringe natten sammen med markgreven; nu festet hun ofte øinene på Rinaldo, jo mer hun så på ham, desto bedre syntes hun om ham. Efter maten rådførte hun sig derfor med piken sin, om hun ikke nu da markgreven hadde narret henne, skulde benytte sig av det høvet som lykken hadde sendt henne. Piken forstod godt at fruen hennes hadde stor lyst til det, og derfor opmuntret hun henne av alle krefter til å følge sin lyst også. Damen vendte så tilbake til ilden, hvor hun hadde forlatt Rinaldo, så på ham med forelskede øine og sa: «Nu, Rinaldo, hvorfor så tankefull? Er da denne hesten og de par klædnings- stykker så uerstattelige? Slå Dem bare til ro, vær glad og tenk De er hjemme. Ja, jeg kunde si Dem mer også. De klærne De har på, har tilhørt min avdøde mann, og nu synes jeg rent De er ham; og flere ganger har jeg i aften hatt lyst til å falle Dem om halsen og kysse Dem; ja sant å si, hadde jeg ikke vært bange for å mishage Dem, så hadde jeg gjort det også.» Rinaldo var ikke tapt bak en vogn; da han hørte enken si dette, og så hvordan øinene hennes lyste, gikk han mot henne med åpne armer og sa: «Madonna, når jeg tenker på den tilstand De fridde mig ut av, må jeg takke Dem hele mitt liv; mer enn utakknemlig vilde jeg være, om jeg ikke vilde gjøre det jeg formår som kan være Dem til behag. Følg da bare Deres lyst til å omfavne mig og kysse mig; for jeg kan med sannhet si at jeg mer enn gjerne vil omfavne og kysse Dem.» Det trengtes ikke flere ord. Enken luet 94