og de tre brødrene i Firenze fortsatte det ødsle livet sitt og lånte hver dag mer penger. Imidlertid gikk det flere år, og håpet om fred blev stadig skuffet. Til slutt mistet brødrene sin kreditt, ja, kreditorene forlangte enda til at de skulde bli satt fast; og da eiendommene deres ikke strakk til å dekke sjelden, måtte de bli i fengselet. Konene og barna deres søkte å berge livet på kummer- lig måte i landsbyene her og der, og hadde ikke annet å vente Sig i fremtiden enn nød og elendighet. Alessandro ventet i England fremdeles forgjeves på freden; men da han ingen utsikt kunde finne til det, og det både var livs- farlig og unyttig å bli der lenger, besluttet han å reise tilbake til Italia. Alene tok han så i vei. Da traff det sig sånn at en hvitklædd abbed reiste sammen med ham fra Bryssel. Mange munker var i selskap med ham, og et tall- rikt tjenerskap drog i forveien med kløvhester. To adelsmenn av kongeslekten fulgte også med, og da Alessandro kjente dem fra før, sluttet han sig til dem, og de tok villig imot ham. Mens de nu red fremover, spurte Alessandro, høvisk og beskjedent, hvem disse munkene var som reiste med så stort tjenerskap, og hvor de skulde hen. «Den fremste,» svarte adelsmennene, «er en ung fetter av oss, som nylig er blitt utnevnt til abbed i et av de største abbedier i England. Men da han er yngre enn lovene tillater det for å opnå så stor en verdighet, drar vi nu til Rom for å be den hellige far ta ham fri for denne bestemmelsen og godkjenne ham i hans verdighet. Dog må det ikke tales om dette.» Underveis red den unge abbeden snart foran og snart bak tjenerskapet sitt, sånn som en jamt kan se store herrer gjør når de reiser over land. Så blev han en gang vår Alessandro, som slumpet til å være i nærheten. 99