det som har tektes Gud og mig, og gir oss Deres velsignelse, så vi med den som sikkert pant på hans billigelse som De er statt- holder for, kan leve til Guds og Deres ære og likeens engang dø.» Alessandro blev høist forundret da han hørte at hans hustru var datter til kongen av England, og dyp men forvirret glede fylte ham. Men ennu mer forundret blev de to adelsmennene, og de blev så harm over det at hadde de ikke stått fremfor paven, hadde de sikkert forløpet sig mot den unge mannen og kanskje mot damen også. Paven forundret sig også, både over damens drakt og hennes beslutning. Men da han så at det som var skjedd, ikke kunde gjøres ugjort, besluttet han å la henne få sin vilje. Først og fremst beroliget han de to adelsmennene; for han hadde lagt merke til harmen deres; nu fikk han dem til å føle bare godt for damen og Alessandro igjen. Derefter ordnet han med hvad senere skulde skje. Da den dagen paven hadde fastsatt var kommet, kalte han sammen alle kardinalene og andre fremstående personer til en strålende fest, og der tok han frem damen, som var kongelig sinykt og så så yndig og henrivende ut at hun vant alles velfor- tjente ros, og Alessandro, som også var kostelig smykt, ikke lik en ung mann som lånte ut penger mot ågerrenter, men heller lik en prins av kongelig blod, og han blev da også vist den høieste ære av de to adelsmennene. Så lot da paven ekteskapspakten på ny bli høitidelig knyttet; og da bryllupet var holdt så festlig og praktfullt som vel mulig, sendte han dem fra sig med sin velsignelse. Alessandro ønsket, og damen gikk med på, at tilbakereisen fra Rom skulde gå over Firenze. Ryktet om disse hendingene var forresten allerede kommet dit også. Byfolket tok imot damen 105