pengesum. Straks sa hun nu til sig selv: «Hadde den der vært min, var jeg på en grønn gren kommet.» Og dermed gikk hun videre. Nu hadde denne piken en gammel kvinne med sig som også var fra Sicilia. Da hun fikk se Andreuccio, lot hun herskapet sitt gå videre; så løp hun hen til ham og omfavnet ham på det kjærligste. Piken så det nok, og ventet uten å si et ord et stykke borte på hvordan denne samtalen vilde ende. Andreuccio vendte sig til den gamle, kjente henne igjen og hilste på henne med stor glede. Hun lovte å komme til ham i vertshuset, og gikk så videre. Men han holdt frem med å kjøpslå, uten dog å ville kjøpe noe før næste morgen. Piken, som først hadde sett pengepungen og siden at han kjente den gamle kvinne, tenkte hele tiden på hvordan hun skulde få tak i pengene hans eller iallfall noen av dem. Hun spurte derfor for- siktig kvinnen ut hvem den fremmede var, hvad han gjorde her, og hvorfra hun kjente ham. Kvinnen fortalte henne alt om Andre- uccios forhold, like nøiaktig som han selv kunde ha gjort det; for hun hadde tjent en lang tid i Perugia, og just hos faren hans. Hun fortalte henne også hvor han bodde, og hvad han hadde her å gjøre. På alle disse oplysninger bygde så piken en utspeku- lert plan, som hun håpet skulde hjelpe henne til å nå sitt mål. Straks hun kom hjem, satte hun kvinnen i verk med gjøremål for hele dagen, så hun ikke skulde gå til Andreuccio. Så sendte hun om aftenen en småpike, som hun hadde lært godt op i sånne ærender, til vertshuset der Andreuccio bodde. Vesla var heldig og fant ham alene utenfor døren, og spurte ham selv efter ham. Han sa at det just var ham; da tok vesla ham til sides og sa: «Herre, en adelsdame i denne byen vilde gjerne tale med Dem, om De vilde være så snild.» Andreuccio tenkte sig om et øieblikk, og da I 14