han trodde om sig selv at han var en vakker kar, tenkte han at adelsdamen nok hadde forelsket sig i ham, som om det ikke fantes andre vakre karer i Neapel den tid. Så svarte han hurtig at han var rede, og spurte bare om når og hvor damen vilde tale med ham. «Herre,» svarte vesla, «passer det for Dem, så venter hun Dem nu i huset sitt» Andreuccio svarte straks, uten å nevne et ord om det til verten: «Gå foran da, så skal jeg følge dig.» Vesla førte ham så til pikens hus; det lå i en gate som blev kalt «Mørkehullet», så en av navnet kan skjønne sig til omsten- dighetene. Men Amndreuccio visste eller ante ingenting. Han trodde det var et helt ærbart sted, og at han gikk til en elskver- dig dame, og derfor steg han, ført av vesla, freidig inn i huset. Hun ropte på fruen sin: «Her kommer Andreuccio.» Og fruen kom og møtte Andreuccio alt på trappen. Han var temmelig ung ennu, slank og vakker å se til, dessuten fornemt klædd og smykt. Da hun så Andreuccio, gikk hun imot ham med åpne armer, slo dem fast omkring ham og stod en stund i denne stil- ling uten et ord, som om hun var rent maktløs av overvettes ømhet. Gråtende kysset hun ham på pannen og sa med beveget stemme: «Å, min Andreuccio, vær velkommen hos mig!» Han blev nokså forundret over så fyrige kjærtegn og sa helt forbauset: «Madonna, det gleder mig å gjøre Deres bekjentskap» Men hun tok ham i hånden og førte ham op i salen sin, som duftet av roser, orangeblomster og annen vellukt. Her så Andreuccio en seng med herlige forheng, en masse klær, som efter landets skikk hang rundt omkring på stativer, og vakkert og kostbart innbo i mengder; en sånn velstand, så han måtte tro hun var en riktig fornem dame. De satte sig på en kiste ved fotenden av sengen hennes, og hun tok til å tale med ham: «Andreuccio, jeg vet visst at du ikke 115