rykke 1 tauet, så skulde de hale ham op igjen. Sånn gjorde de virkelig. Men ikke før hadde de firt ham ned i brønnen, før det slumpet til å komme et par politimenn. De hadde rent efter noen mistenkelige personer i denne heten, og nu var de tørste, og stev- net mot brønnen for å drikke. Straks Andreuccios nye lagsmenn så dem, rente de sin vei uten at politimennene blev dem vår. Andreuccio hadde nu vasket sig, og begynte å rykke i tauet. Politimennene la fra sig skjold og våben og tok til å vinde op tau- et, for de tenkte spannet var festet til det. Da Andreuccio næsten var kommet op til brønnkanten, slapp han tauet og tok på den med begge hendene. Politimennene blev ordentlig forskrekket da de så dette; de sa ikke et ord; de slapp tauet og rente sin vei så fort de kunde. Andreuccio kunde ikke skjønne dette; men han klatret da ned, og blev ennu mer forundret da han fant våb- nene, for han visste at lagsmennene hans ikke hadde hatt noe sånt. I denne tvil og uvisshet skjente han på sin skjebne, og uten å røre noe av sakene gikk han sin vei, enda han ikke visste hvor han skulde gå. Om en stund møtte han de to krabatene igjen, som kom til- bake for å dra ham op av brønnen. De blev meget forundret da de så ham og spurte hvordan han hadde kommet sig op igjen. Andreuccio sa at det visste han ikke selv, og fortalte alt som hadde hendt ham, og hvad han hadde funnet attmed brønnen. Da skjønte de sammenhengen og begynte å le, fortalte ham så hvorfor de hadde flyktet, og hvem det var som hadde dratt ham op. Det var nu blitt midnatt, og uten å hefte sig med mer snakk gikk de rake veien til katedralen, åpnet uten særlig møie dørene, og gikk op til den store marmorsarkofagen. Der løftet de lokket op med spettene sine, så meget at en mann kunde krype ned, og la en jernklamp under så det ikke falt ned. Så sa den ene: 124