«Men hvem skal nu krype ned?» «Ikke jeg,» svarte den andre. «Ja, ikke vil jeg det heller,» sa den første; «men Andreuccio kan jo gjøre det.» «Det skal jeg nok la være,» sa denne. «Jaså,» sa de to; «du har ikke lyst til å krype nedi? Jo sannelig, du skal nedi, eller vi gir dig såpass på hodet med dette spettet at du skal ligge død på flekken.» Så torde ikke Andreuccio annet enn krype nedi sarkofagen. Men da han var der inne, tenkte han med sig selv: «De har sendt mig ned her for å narre mig; straks jeg har langet op til dem alt sammen, og selv skal streve mig ut av kisten igjen, så går de sin vei, og det blir ingen ting til overs til mig.» Han tenkte derfor det var best han sørget for sig selv på forhånd, og husket først og fremst på den kostbare ringen han hadde hørt om. Han drog den da av fingeren på erkebiskop-liket og stakk den til sig. Så gav han dem biskopstav og lue og hanske, klædde av liket helt til skjorten og langet ut alt sammen til dem og sa at nu var det ikke mer. De andre forsikret at ringen måtte være der, og sa han skulde lete alle steder; men han påstod han ikke kunde finne den, lot som han lette og drev med dem sånn en stund. Men de var like slue som han; de maste på ham at han skulde lete mer. Og plutselig rev de jernklampen bort som holdt lokket oppe, og rente sin vei. Der satt da Andreuccio innestengt i sarkofagen. Hvordan Andreuccio blev til mote ved dette, kan enhver tenke sig. Han prøvde op igjen og op igjen å løfte lokket med hodet og skuldrene; men alt strev var fåfengt, og til slutt falt han, over- veldet av smerte, over ende på den døde kroppen til erkebiskopen og besvimte; hadde noen sett dem i denne stund, kunde han sikkert ikke ha sagt hvem som var mest død av de to, han eller erkebiskopen. Da han kom til sig selv igjen, tok han til å gråte bitterlig; for han skjønte at nu var det intet annet å vente for ham enn enten, 126