dersom ingen kom og åpnet sarkofagen for ham, da å dø av hunger og stank midt mellem ormene i liket, eller, dersom noen kom og fant ham der, å bli hengt som tyv. Mens han fortvilet tenkte på disse tankene, hørte han det gikk noen i kirken, og at flere mennesker snakket med hverandre. Forskrekket tenkte han at dette var noen som kom i samme ærend som han og lagsmennene hans. Da de hadde åpnet sarkofagen og støttet op lokket, tok de til å trette om hvem som skulde krype inn; for det var ingen som vilde det. Endelig sa en prest: «Hvad er dere redd? Tror dere han eter dere? Død mann eter ingen. Jeg kryper inn selv.» Med disse ord lente han brystet mot kanten på sarkofagen, strakte benene inn, mens han hadde hodet utenfor, og vilde slippe sig ned sånn. Da Andreuccio så dette, reiste han sig og grep presten i ene foten, som vilde han dra ham ned. Men straks presten kjente dette, satte han i et skrik og sprang ut av kisten med et eneste kast. Så blev de andre også fælne, og så rente de sin vei alle sammen, som hundre tusen djevler hadde vært efter dem. Da Andreuccio hørte dette, krøp han ut av sarkofagen, som de andre hadde latt stå åpen, og forlot kirken den samme vei han hadde kommet inn, og gladere var han enn han før hadde tenkt han noengang skulde bli. Det var nu næsten blitt morgen. Med ringen på fingeren nådde Amndreuccio til havet, og derfra til vertshuset. Der hadde følget hans og verten svevd i angst for ham hele natten. Han for- talte dem det som hadde hendt ham, og på vertens råd blev det avgjort at det var best han reiste fra Neapel straks. Det gjorde han så hurtigst mulig, og vendte tilbake til Perugia. Riktignok hadde han ikke brukt pengene sine til å kjøpe hester, som tanken hadde vært, men en kan si han hadde lagt dem i en ring. 127