Sånn levde den edle damen, som et vilt dyr, i flere måneder, til det endelig hendte at et lite skib fra Pisa også på grunn av uvær landet på samme stedet som damen før, og blev der i flere dager. På dette skibet var det en adelig herre, markgreve Currado Malespini, med sin dydige og fromme gemalinne. De kom fra en valfart; de hadde nemlig besøkt alle hellige steder i Puglia og var nu på hjemveien. For å kvikke sig op tok markgreven 1 vei med gemalinnen og noen tjenere og hunder til det indre av øen. Currados hunder forfulgte da de to små rådyrene, som nu hadde vokst til og gikk og beitet. Dyrene flyktet, jagd av hun- dene, just til den hulen som madonna Beritola holdt til i. Da hun så de små dyrene bli jagd, reiste hun sig, tok en stokk og skremte hundene bort. Currado og hans gemalinne hadde fulgt hundene, og undret sig meget da de fikk se madonna Beritola, som hadde blitt brun og mager, med håret i floke. Hun undret sig ikke mindre over dem. Currado måtte på hennes bønn kalle hundene tilbake; men først efter mange opfordringer kunde de få henne til å si hvem hun var og fortelle hvorfor hun levde her. Men da hun hadde fortalt alt om sin stilling og sine mange oplevelser, gråt Currado av medlidenhet; for han hadde kjent Arrighetto Capece svært godt. Da forsøkte han med mange ord å få henne bort fra sin beslutning å bli her på øen. Han tilbød henne å ville føre henne tilbake til hennes hjem, eller ta henne med sig, og sa hun skulde bli æret som en søster, og at hun kunde bli til Gud vilde unne henne en mildere skjebne. Men damen vilde ikke gi efter for tilbudene hans. Da lot Currado henne være alene med hans hustru, som han gav i opdrag å gi henne mat og vakre klær istedenfor de fillene hun hadde på, og gjøre alt hun kunde til å få henne med sig. I3I