Da hun blev alene med madonna Beritola, gråt adelsfruen først lenge sammen med henne over all ulykken hennes. Så lot hun hente klær og mat; men først efter meget strev fikk hun henne til å ta imot noe. Da madonna Beritola slett ikke vilde fare til noe sted der hun var kjent, fikk hun henne til å reise sammen med dem til Lunigiana. Dog satte madonna Beritola den be- tingelse at begge rådyr-kje og moren deres måtte få være med; de var nemlig kommet tilbake og kjærtegnet Beritola, til adels- damens største forundring. Straks det blev godt vær igjen, gikk madonna Beritola med Currado og hans gemalinne til skibet, og rådyret og kjeene blev også tatt ombord. De kalte madonna Beritola efter dyrene for Cavriuola; for hennes virkelige navn visste de ikke. En laglig vind førte dem hurtig til munningen av Magra. Der gikk de i land og drog til Currados slott. Her levde da madonna Beritola i enkedrakt, som en tjenestekvinne hos Currados gemalinne, ærbar, beskjeden og lydig, elsket rå- dyrene sine og sørget for för til dem. Sjørøverne som ved Ponza hadde røvet det skibet madonna Beritola hadde kommet med, var imidlertid kommet til Genua, og hadde tatt med sig alle sammen undtagen henne som de ikke hadde blitt vår. Byttet blev delt mellem skibseierne, og det traff sig sånn at ammen med de to barna tilfalt en herre som het Gas- parino D'Oria. Han sendte ammen og barna til hjemmet sitt for å bruke henne til simpel tjenestepike i den daglige gjerning. Ammen gråt lenge både over tapet av sin frue og over den sørge- lige skjebne hun og de to småbarna hadde sunket ned til. Da hun endelig innså at hennes tårer ikke var til noe gagn, og at hun var og blev tjenestepike og de tjenestegutter, slo hun sig til ro, omtenkt og fornuftig som hun midt i sin armod var, og tenkte 132