Men Pericone brant hetere for hver dag som gikk, stadig så nær henne og alltid nektet enhver gunst. Til slutt, da all hans beiling var forgjeves, besluttet han sig til å bruke sluhet og knep, og i ytterste nødsfall makt. Nu hadde han et par ganger lagt merke til at prinsessen, som på grunn av sin religions forbud var uvant med den, syntes sers godt om vin; han håpet derfor å fange henne når han lot vinen være tjener hos Venus. Han lot da som han ikke brydde sig om hennes stivsinn, og stelte en dag til et kost- bart og festlig kveldsgilde, og prinsessen kom virkelig også til stede. Bordet var da også dekt på den mest strålende måte; men Pericone hadde gitt det budet til dem som opvartet prin- sessen, at de skulde blande sammen flere viner til henne. Det gjorde de da grundig. Prinsessen ante ingen fare; drikken smakte så godt; og så nøt hun mer enn godt var for hennes ærbarhet. Efter hvert gjorde vinen henne så lystig at hun rent glemte all motgang hun hadde hatt, og da hun så noen piker danse på Ma- jorkamåten, tok hun til å danse selv sånn de danset i Alexandria. Da Pericone så dette, trodde han at nu var han nær sitt mål, og så lot han gildet vare, med overflod av mat og drikke, til langt på natt. Endelig fjernet gjestene sig, og Pericone gikk alene med prin- sessen til værelset hennes. Mer hisset av vinen enn tøilet av ærbarheten, klædde hun av sig mens Pericone var til stede, uten minste blygsel, akkurat som han hadde vært en av ternene hennes. Så la hun sig i sengen. Pericone nølte ikke med å følge hennes eksempel; dessuten slukket han alle lysene, la sig så hurtig ved hennes side, slo armene om henne og begynte, uten motstand fra henne, å høste kjærlighetens frukter. Alatiel hadde før slett ikke visst hvad menn har å fare med; nu angret hun næsten på at 148