dem til slottet sitt og kvikket dem op med hvile og mat. Av de kostbare sakene kunde han skjønne at damen han hadde funnet, måtte være av sers fornem herkomst; han tok henne også snart ut blandt de andre ved den ærbødighet de viste henne. Hun var ennu blek og utilpass efter alle lidelsene på havet; men allike- vel syntes han at legemsformene hennes var usedvanlig skjønne; han bestemte sig derfor straks til å ta henne til hustru dersom hun ennu ingen mann hadde, og kunde hun ikke bli hans hustru, da å forsøke å vinne hennes vennskap. Pericone var fyrig å se til, og en storvoksen mann. Da han noen dager hadde bevertet prinsessen på det beste, og hun hadde kommet sig helt igjen, syntes han hun var ennu fagrere enn han hadde tenkt; han blev lidenskapelig opflammet av hennes skjønn- het. Dessverre kunde ikke han forstå henne og ikke hun ham; han anstrengte sig derfor alt han kunde ved kjærtegn og kurtise å få henne til å være ham til viljes uten motstand. Alle hans for- søk viste sig å være fåfengt. Men jo mer hun viste hans tilnær- melser fra sig, desto mer flammet Pericones glød op. Den unge prinsessen så dette godt; som dagene gikk skjønte hun også av sed og skikk at folkene her var kristne; derfor forstod hun at hun med tiden enten med det gode eller onde måtte gi efter for Peri- cones forelskede krav. Under sånne forhold var det ikke på- krevd at noen fikk vite hvem hun egentlig var. Hun besluttet å ta sin ulykkesskjebne med fast mot, og bød følget sitt, som nu bestod bare av tre kvinner, at de ikke måtte røpe for noen hvem hun var. Ellers formante hun dem på det sterkeste å bevare kyskheten, og forsikret at hun selv var fast besluttet på ikke å hengi sig til noen annen enn sin lovlige ektemann. Damene priste hennes beslutning og lovte å lyde hennes bud såvidt deres kraft tillot det. 147