hun hadde strittet imot Pericones bønner så lenge. I den tiden som nu kom, innbød hun sig ofte selv til sånne søte netter, visst- nok ikke med ord, for med dem kunde hun ikke gjøre sig forståelig, men vel med dåd. Men skjebnen var ikke tilfreds med å ha gjort henne om fra kongebrud til sengekamerat for en borgherre. Hennes og Peri- cones gleder blev avbrutt ved en mer grusom lidenskap. Pericone hadde nemlig en bror som het Marato. Han var fem- ogtyve år, skjønn og frisk som en rose. Straks han hadde sett Alatiel, syntes han umåtelig godt om henne. Han trodde også å merke på hennes adferd at han også stod sig godt hos henne. Han tenkte nu at det bare var det strenge opsyn Pericone holdt henne under, som hindret ham fra å nå sine ønskers mål. Han kom da på en ryggesløs tanke, og gjerningen fulgte hakk i hæl. Det traff sig så at det den tid lå et skib på havnen, lastet med varer og ført av to unge genuesere, som også åtte det. Skibet skulde just seile til Chiarenza i Romania; seilene var allerede satt; straks vinden blev gunstig skulde de reise. Da det nu blev natt, gikk Marato med et par pålitelige venner uten å bli kjent inn i Pericones hus og gjemte sig der på avtalte steder rundt omkring i huset. Ut på natten åpnet Marato døren til værelset der Peri- cone sov med sin fagre; vennene styrtet inn og drepte Pericone mens han sov. Prinsessen våknet og begynte å gråte; men de truet henne på livet dersom hun gjorde den minste støi. Så tok de henne og størsteparten av Pericones kostbarheter hurtigst mulig med sig ned til stranden, uten at noen blev det vår. Her gikk Marato og prinsessen ombord på skibet. Vennene hans vendte tilbake; men skibet gikk under seil og seilte sin vei for en frisk medvind. Prinsessen klaget til å begynne med bitterlig over sin 150