første ulykke og denne annen. Men Marato visste å trøste henne så godt med de håndgripelige midler Gud har gitt oss, at hun blev tam imot ham og glemte Pericone. Hun trodde allerede hun var vel faren, da skjebnen, som de tidligere ulykker ennu ikke hadde stilt tilfreds, beredte henne en ny katastrofe. Begge de unge skibseierne forelsket sig i den skjønne skikkelsen hennes, som det allerede flere ganger er be- rettet om, og 1 hennes fine vesen. De glemte alt annet og strevde bare for å tjene henne og vise henne opmerksomhet, uten at Marato skulde skjønne grunnen til det. Snart merket de den samme lidenskapen den ene i den annen, og så rådslo de hemmelig med hverandre og besluttet sammen å vinne gjenstanden for deres felles kjærlighet, akkurat som det hadde vært en handelsvare, og akkurat som om kjærligheten kan tåle sånt. Imidlertid holdt Marato så god vakt over sin fagre at de ingen vei kom med sine ønsker. Så var det en dag da skibet seilte sers hurtig, at Marato stod akterut på skibet og så ned i sjøen, uten å ane noe vondt. Da listet de sig bak ham, grep ham plutselig og kastet ham i havet. De seilte mer enn en miglie før noen blev vår at Marato hadde falt overbord. Men da prinsessen fikk høre det, tok hun atter til å gråte og klage. Straks skyndte begge de for- elskede mennene sig til henne og begynte å trøste henne med søte ord, som hun ellers forstod lite av, og store løfter. Hun gråt imidlertid fremdeles, visstnok mindre over mannen hun hadde mistet enn over sin vanskjebne. Da de nu gjentagne ganger trodde å ha trøstet henne såpass med de lange talene sine at hun tok til å falle til ro, begynte de å drøfte hvem av dem hun først skulde tilhøre. Men begge vilde være den første, og det fantes ikke råd å bli forlikte. De kom i voldsom ordstrid, og hisset sig så op at de I5I