syntes ham å være fullendt skjønne. Hadde han likt henne på- klædd, så fortryllet hun ham naken over all måte. Dette synet tendte ny glød i ham, og støkken fra mordet nyss kunde ikke holde ham fra, med blodige hender ennu, å legge sig og sove hos henne, som i halvslummeren trodde det var fyrsten. Da han med den største glede hadde tilbragt en stund ved hennes side, reiste han sig igjen, kalte til sig noen av folkene sine, og uten å gjøre den minste støi lot han dem bære damen ut gjennem den skjulte døren han hadde kommet inn gjennem. Vel ute satte de sig til hest, og hele selskapet tok i vei, så hurtig og stilt som mulig, til Aten. Men da hertugen var gift, tok han ikke damen med sig til selve Aten, men til et vakkert landhus han hadde like ved havet. Der holdt han henne skjult, og forsynte henne med alt hun bare behøvde. Dagen efter denne udåden ventet hoff-folket til fyrsten helt til middagen på at han skulde stå op. Men da han ennu ikke rørte på sig, støtte de døren op. De fant imidlertid ikke noen der; dog tok de sig ingen engstelse av det; for de tenkte han hadde tatt ut på en liten hemmelig lystreise et par dager med den skjønne damen sin. I denne uvissheten ventet de ennu næste dagen, da en narr som hadde løpet inn i de nedfalne husene, fant likene til fyrsten og Ciuriaci; dette siste drog han ut efter strikken og slepte det nu bakefter sig. Forundret drog flere mennesker kjensel på liket, og så lenge gjølte de for narren at han førte dem dit han hadde tatt det. Der fant de fyrstens legeme også. Hele byen blev grepet av smerte, og fyrsten fikk en ærefull begravelse. Efterpå tok folk til å tenke på hvem som kunde ha gjort denne store forbrytelsen. Da de fikk vite at hertugen av Aten ikke var der lenger, men hadde reist sin vei i all hemmelighet, gjettet de 155