vilde, å rive denne lykken fra fyrsten og selv nyte den. Han mente han fikk skynde sig med å sette denne beslutningen i verk, og tvert imot all fornuft og rett tenkte han bare på list og svik. Han gjorde en hemmelig avtale med en betrodd tjener hos fyrsten, en som het Ciuriaci. En dag ordnet han så i all stillhet hesten og utrustningen sin til avreise. Natten efter åpnet Ciuriaci sakte døren til fyrstens værelse for ham og en venn av ham; begge var væbnet. Mens prinsessen sov, hadde fyrsten på grunn av varmen lagt sig helt naken ved et vindu ut mot havet for å kjøle sig litt av 1 den lette brisen som kom inn derfra. Hertugen hadde instru- ert følgesmannen sin nøie om hvad han skulde gjøre. Selv gikk han nu sakte gjennem værelset bort til vinduet, og før fyrsten kunde bli ham vår, støtte han dolken så dypt inn i siden på ham at den kom ut igjen på den andre. Så grep han hurtig liket og kastet det ut gjennem det åpne vinduet. Slottet var bygd høit op og utover havet. Vinduet vendte ut mot noen hus som havet hadde revet ned, og derfor sjelden eller aldri blev besøkt av noen. Alt dette hadde hertugen merket sig på forhånd, og derfor kunde det gå for sig, at ingen blev vår eller kunde bli vår at fyrstens lik styrtet ned. Straks følgesmannen til hertugen så det som hendte, lot han som han vilde kjærtegne Ciuriaci, og kastet så plutselig en strikke om halsen på ham og drog så hårdt til, at han ikke kunde få frem en lyd, til hertugen kom. Da strupte de ham helt og kastet ham samme veien som de hadde kastet fyrsten. Da alt dette var undagjort, og hertugen kunde være viss på at hverken damen eller noen annen hadde merket noe, tok han et lys, gikk bort til sengen og tok sakte dekket helt av damen, som rolig sov videre. Hennes former, som han nu så helt avsløret, 154