mottatt med stor velvilje og alltid behandlet med aktelse. Da jeg hadde levd en stund sammen med dem og lært noe av sproget deres, spurte de mig hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Jeg husket på hvor jeg var og fryktet for at sa jeg sannheten, kom de kanskje til å støte mig bort, siden jeg var en fiende av deres tro. Derfor svarte jeg at jeg var datter til en adelsmann på Kypros, og at jeg hadde lidd skibbrudd på reisen til festemannen min, som bodde på Kreta. I denne tiden måtte jeg være med på mange av skikkene deres, fordi jeg ellers fryktet det som verre var. Men da den øverste av klosterkvinnene, abbedisse kaller de henne, engang spurte mig om jeg gjerne vilde reise tilbake til Kypros, svarte jeg at jeg ikke hadde noe høiere ønske. Imidlertid var hun så engstelig for min ære at hun ikke vilde betro mig til noen som reiste til Kypros, før nu for to måneder siden, da noen karakterfaste menn, den ene var forresten i slekt med abbedissen, kom til vår egn fra Frankrike sammen med sine hustruer. Da abbedissen hørte at de var på veien til Jerusalem for å besøke den graven der han blev lagt som de der holder for å være en gud, gav hun mig i deres varetekt og bad dem føre mig til min far på Kypros. Det vilde bli altfor langt å fortelle om all den ære disse gode adelsfolk og hustruene deres viste mig. Nok er det, vi gikk ombord på et skib og kom til slutt til Baffa. Da jeg kom hit, visste jeg ikke hvad jeg skulde si til disse adelsfolkene, som jo hadde fått i opdrag å føre mig til min far, og jeg kjente ikke et menneske på Kypros. Men Gud, som kanskje hadde medlidenhet med mig, sendte Antigono til møtes med mig med det samme jeg steg i land i Baffa. Jeg ropte straks på ham og sa til ham at han skulde motta mig som sin datter; dette sa jeg på vårt sprog så adelsfolkene ikke skulde forstå det. Han forstod straks alt sammen og tok imot mig med 167