og slektninger støttet ham så godt de kunde. Før de reiste til hæren innsatte kongen og prinsen Walter av Anvers til riksfor- stander, så riket ikke skulde bli uten styrer. Han var en mann av edel slekt, klok og tenksom, og de visste han var deres trofaste og hengivne venn. Dessuten trodde de han egnet sig bedre til det bløtaktige hofflivet enn til strabasene i felten, enda han var vel forfaren i krigskunsten også. Walter begynte så å røkte det hverv som var ham betrodd, med fast ånd og omtanke. Stadig tok han dronningen og hennes svigerdatter med på råd; skjønt de var satt under hans opsyn og rettledning, behandlet han dem dog alltid som sine overordnede og herskerinner. Walter var en vakker mann; han kunde vel være en firti år og var så høvisk og beleven som en adelsmann vel kunde være. Dessuten var han den mest velflidde og staselige ridder i sin tid; han utmerket sig fremfor alle andre ved riktsmykte drakter. Hans hustru hadde allerede dødd ifra ham, og han hadde bare en sønn og en datter igjen efter henne; begge var de små ennu. Nu hendte det, at mens kongen av Frankrike og sønnen hans var i krigen, og Walter derfor titt og ofte gjestet de to kvinners hoff og drøftet rikets saker med dem, så kastet gemalinnen til kongesønnen sine øine på ham, betraktet hans skikkelse og frem- ferd med lidenskapelig beundring og flammet op i hemmelig kjærlighet til ham. Hun visste hun selv var ung og skjønn, og at han savnet en hustru hos sig; derfor mente hun det skulde bli en lett sak å få sine ønsker opfylt. Hun tenkte at det bare var hennes egen blygsel som stod i veien, og derfor bestemte hun sig til å kaste den helt fra sig og åpne sig helt for ham. En dag da hun just var alene, og syntes at nu var det rette tiden for tiltaket hennes, sendte hun så bud efter ham og lot I71