som hun hadde andre ting å tale med ham om. Greven hadde ikke minste anelse om damens ønsker, og lydde straks denne befaling. Hun var alene på sitt værelse da han kom, og hun bød ham sette sig ved siden av henne på en hvilebenk. Flere ganger spurte han henne om grunnen til at hun hadde kalt ham til sig; men han fikk ikke svar. Endelig, overveldet av sin kjærlighet, men også purpurrød av blygsel, skjelvende og stottende, begynte hun å tale: «Dyrebare og elskede venn, Dem tilhører jeg; De som er så klok en mann, De kjenner sikkert til den svakhet som beher- sker både menn og kvinner, skjønt den ene av forskjellige grunner overvinnes lettere enn den annen. Derfor vil en rettferdig dom- mer straffe denne synd forskjellig, siden menneskene er for- skjellige. Hvem kan vel nekte at en fattig mann eller en fattig kvinne, som må opholde livet med sin egen svette, er langt mer å laste når de lar sig forlokke av kjærligheten og følger sine lyster, enn når den kvinne gjør dette, som i rikdom og lediggang ikke er vant til å forsake det hun får lyst på? Jeg tror ikke noen vil nekte dette. Jeg tror disse omstendigheter jeg nevnte må ha stor vekt som undskyldning for henne om hun glemmer sig selv og gir efter for kjærligheten. Og har den elskende kvinne dessuten kåret sig en klok og aktverdig mann, så mener jeg hun helt er å undskylde. Hos mig synes jeg begge disse forhold møtes; men dessuten er det mange andre årsaker som forleder mig til kjær- lighet, min ungdom, og at min mann er borte. Alt dette må vel forenes for å undskylde min glødende kjærlighet i Deres øine. Lykkes det for mig, og det kan ikke annet enn lykkes hos en klok mann, så ber jeg Dem å unne mig Deres råd og hjelp. Jeg tilstår nemlig for Dem at jeg nu da min mann er borte, er helt ute av stand til å stå imot den kjødelige lyst og kjærlighetens makt; 172